Farvel til fornuften?

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Lovforslaget kommer opp til votering i Odelstinget 11.06.08. Homofile og lesbiske skal i henhold til forslaget likestilles med heterofile i forhold til inngåelse av ekteskap, samt adgang til assistert befruktning og vurdering for adopsjon. Loven skyfles gjennom på rekordtid. Til sammenligning har man brukt over 30 år på å utrede barneloven som bl.a regulerer forholdet mellom mor og far. Livsstil, legning og omsorgskvaliteter kan teoretisk sett være like gode eller like dårlige hos homofile og heterofile, indiduelt og som grupper betraktet. Men vi må avklare: Er det forsvarlig å innføre likestilling mellom homofile/lesbiske og heterofile på området ekteskap, familie og barn, før man har fått orden på likestillingen mellom mor og far? Sist Odelstinget hadde et banebrytende lovforslag til votering på dette området var i juni 2005 da man med knapt flertall vedtok at ugifte samboende fedre får del i foreldreansvar for barn på linje med gifte, uten mors underskrift.

Barnelovens øvrige innretninger er stadige kilder til konflikt, også i forhold til andre lovsystemer, f.eks ubalanse mellom omsorgsunndragelse (strl § 216) og tvangsfullbyrdelse av samvær. I bunnen definerer Pater-est regelen (Bl § 3) far gjennom det sivile forhold til mor. Far og barn har ingen selvstendig gjensidig juridisk tilknytning, noe jeg antar et nytt utvalg oppnevnt i april 2008 må forholde seg til. På nytt. Det avgjørende omdreiningspunktet for sammenligning av foreldreskap må være barnets forhold til begge sine biologiske foreldre. Hvilket lovgrunnlag ivaretar barnets rett til sine foreldre, kunnskap om tilblivelseshistorie og kulturell forankring, samt muligheten for en stabil, kontinuerlig og forutsigbar omsorgshistorie med tilstedeværende foreldre på likestilt grunnlag? Barneloven har fremdeles store mangler etter 30 år. Barnets rett må derfor sikres for normaltilfellene før man kan tillate seg å ekperimentere.

Å påstå seg utsatt for diskriminering kan fungere som avleder for oppmerksomhet om nøkterne kjensgjerninger. Partnerskapsloven er en anerkjennelse av homofile pars rett til beskyttelse mot tredjemann og status på linje med ekteskap mellom mann og kvinne. Når homofile og lesbiske anser seg diskriminerte har det med adgangen til å skaffe seg barn å gjøre. Spørsmålet odelstinget må stille seg er om det virkelig foreligger grunnlag for homofile til å anse seg diskriminert på dette punkt. I forhold til hva og hvem. Hvilke relevante og irrelevante likheter og forskjeller må utredes før lovgivergrunnlaget er opplyst? At homofile par ikke kan få barn med hverandre følger av naturens orden. Faktorenes orden, betingelsene for hvordan barn unnfanges og bæres frem som et resultat av kvinne og mann med stor betydning for barnets identitetsutvikling, er vesentlige. Troen på ekteskapet som hellig og ukrenkelig må ikke overskygge debatten om hvordan man reder ut sammenligningsgrunnlag. Skilte fedre kan opplyse politikere og offentligheten hvordan Barneloven fungerer i praksis.

Assistert befruktning er et medisinsk tilbud til barnløse heterofile par. Strengt tatt har vi her å gjøre med luksusproblemer man kan tillate seg å mene samfunnet ikke skal prioritere å imøtekomme før vi har ordnet opp på mer viktige områder. Å åpne opp for enda mer kunstig befruktning innebærer også aksepten for instrumentalistisk og reduksjonistisk menneskesyn. Mennesker er mer enn biologiske dyr som kan fungere som fødemaskiner. Mennesker brukt som midler og ikke som mål i seg selv bryter med helt grunnleggende etiske normer for verdighet og tilskriving av universaliserbare rettigheter, bla krav på beskyttelse mot overgrep. Barn er blitt handelsvare. Den nye loven vil øke omfanget av surrogatmødre og kunstig befruktning. I et lengre historisk perspektiv vil menneskerasen bli degenerert. Homofile som mener seg berettiget til barn har skapt et nytt marked for moderne menneskehandel. Dette ønsker et flertall av politikerne å hvitvaske.

Lesbisk mor Guro Sibeko fikk 26.04.06 bruke NRK i beste sendetid til å propagandere sitt menneskesyn med utsagnet som skal rettferdiggjøre utestengelse av far i barnets liv: "Sædceller synger ikke nattasang, bare min kone kan synge nattasang". Overflødiggjøringen av menn og fedre kan vise seg å bli et mye større samfunnsproblem enn sosialdemokratiets største gjøkunge Statsfeminismen har evnet å reflektere. Komplementaritet mellom kvinne og mann som kjønnspolær oppvekstnorm forvitrer når alminnelig fornuftige kategorier oppheves: natur og kultur, mor og far; forklaring og forståelse. Postmodernistiske kjønnsforskerne som prioriterer alminneliggjøring av homofili fremfor empirisk kunnskap har enorme huller i sitt pensum. Innføring av likestilling mellom homofile og heterofile er intet fremskritt i hunmanismens navn, men en absurd dekonstruksjon av forholdet mellom likhet og forskjell.

Utredningssvikten er påfallende, i særlig grad gjelder det de juridiske sidene og konsekvensanalyser av fremtidige lovtekniske problemer i arbeidet med å harmonisere annen lovgivning. Når DNA-test som erstatning for pater-est etter hvert nødvendigvis tvinger seg frem, for ikke å nevne når de homofile og lesbiske skiller seg og blir parter i barnefordelingssaker, vil delvis irreversibile feilforutsetninger komme for en dag. Når og hvis lesbiske og homofile anerkjennes som likeverdige med heterofile før heterofile mødre og fedre får den samme gjensidige status, vil det oppstå motsetninger mellom heterofile og homofile, og mellom grupper av foreldre. Heterofile fedre hvis samværsrett ikke er beskyttet vil ikke finne seg i at samfunnet sikrer homofile rett til barn, mens kontakt med egne barn forhindres. Heterofile vil kreve egne ekteskapsseremonier som anerkjenner deres legning.

Toleranse overfor homofile vil derfor ikke øke. Tvert imot vil folk som i utgangspunktet er rause og liberale vende seg mot homofile familier og deres talspersoner blant politikere og media. Medisinsk hjelp og instrumentell bruk av mennesker til å lage barn for de homofile og lesbiske er selvsagt ikke gratis. Medisinske prioriteringer er fra før av stridsspørsmål stort nok. Nye og økte motsetninger mellom homofile og heterofile vil oppstå. Heterofile fedre som ikke sikres kontakt med sine barn vil resonnere: "Hvorfor skal homoene og barn de ikke kan lage selv ha prioritet foran våre?". Tillit til politikere og media vil skades på uopprettelig vis. Etter 30 års barnelovutredning (NOU 2008:9) er samværssabotasje så vidt anerkjent som problem. Så vidt. Ny ekteskapslov som legger til rette for udefinering av barnets andre forelder vil ytterligere svekke respekten for den biologiske kjernefamilie. Som om vi ikke hadde nok problemer å forholde oss til.

Oppdatert: 16.06.2008 20:58
av Carina Grelland Harsem