En samfunnsfiende?

Av Maria Elizabeth Fongen

Når familier fragmenteres, blir samfunnet sykt. I dag lærer vi ikke foreldre og barn å fungere sammen. Familien ses som en samfunnsfiende.

Familiepolitiske utspill.

Sommeren har budt på ymse familiepolitiske utspill: Karita Bekkemellem vil ha "vestkantfruer" i arbeid, gravide på jobbintervju skal fredes, og psykologer advarer mot ferier som en tid for familiekonflikter.

Situasjonen for en stor andel familier kan best beskrives som en spagat mellom hjem og arbeid, der arbeidslivets krav får prioritet, mens hjemmefronten får smulene.

Barna får se sine foreldre en stakket morgentime og i et par "nå skal vi rekke alt-timer" om kvelden, avrundet av et natta-eventyr som bedøvelsesmiddel mot manglende nærhet. Helgene handler om å handle og om å gjøre idrettslagene til lags. Langt på vei oppfyller vi politikernes vrangforestilling om at vi bare er en produksjonsenhet i samfunnsmaskineriet.

Arbeid, reiser, heltidsbarnehager, skolefritidsordning og kortere sommerferier holder effektivt foreldre og barn borte fra hverandre. Derfor lærer ikke foreldre og barn i dag å fungere sammen. Produksjonsmålene i arbeidslivet nås, mens oppfostringen av fremtidens håpefulle blir en luksus og barna et statussymbol.

Et kjærlighetsfellesskap.

Hva trenger så familiene? Først og fremst tid til å være sammen som familie, tid til nærhet. Dette må ses i sammenheng med hva en familie er ment å være, nemlig et kjærlighetsfellesskap mellom mor, far og eventuelle barn. Et kjærlighetsfellesskap er gjerne fruktbart; det tar imot og tar vare på medlemmene etter hvert som de melder sin eksistens, det fremmer forpliktelse, uselviskhet, troskap og samhold.

Dette er gresk for mange politikere, som tror familien bare er en husstand, uansett hvor få som bor under samme tak (enslige defineres som en familie - som et politisk korrekt alibi mot diskrimineringsanklager?), hvilken sammensetning den har, eller hvor uforpliktet personene måtte leve i forhold til hverandre. Alternativt reduserer de familien til en økonomisk enhet, der bare inntekt og belastninger på trygdebudsjett tas med i regnskapet.

Løgn om familiens rolle.

Denne løgnen om familiens rolle har dessverre også mange familier slukt rått, og måler sin lykke i materielle goder: Lønninger, karrière, boligstandard, fritidsutstyr. Familiens eksistensgrunnlag bestemmes imidlertid først og fremst av evnen til hengiven, gjensidig og utfyllende kjærlighet.

Det betinger at familier gis anledning til å dyrke og styrke kjærlighetsbåndene mellom medlemmene. Dette er tidkrevende og langsiktig arbeid som krever tilrettelegging av arbeidsordning og skoleløp.

Hvordan er vi kommet hit?

I hele etterkrigstiden har vi vært ofre for politiske føringer som tilgodeser produksjon og lønnet arbeid og underkjenner omsorgsarbeid. Med økonomiske virkemidler brytes familiene ned: De gjøres avhengige av to inntekter og subsidiert barnehage, mens samfunnsnytten i foreldres oppfostring av egne barn nedvurderes og gjøres ulønnsom.

Vi kjøper ideologien og selger barna våre til staten for mer lønnspålegg. Vår sagnomsuste velstand har spilt fallitt når vi ser hvilke beløp det offentlige må ut med i kjølvannet av brutte parforhold og dysfunksjonelle familier.

Familiefiendtlige lover.

Videre omfavner man ukritisk trender som eksperimenterer med eller utfordrer holdbare og velprøvde institusjoner: Ekteskapet destabiliseres via samboerskap og en skilsmisselovgivning som tilgodeser oppsplitting mer enn enhet. Familiens status som livets arnested krenkes av lover som tillater foster- og embryodrap. Ekteskapets mål - ektefellenes kjærlighet samt forplantning - fordreies med forslaget til kjønnsnøytral ekteskapslov.

Dette er meget alvorlige anslag mot barn og foreldre som individer, og mot familien som helhet. Når familier fragmenteres, blir også samfunnet sykt og ustabilt. Sosiale spenninger forsterkes og enkeltindividets ensomhetsfølelse vokser. Frustrasjon, sorg og avvisning slår ut i hat, vold, rusmisbruk, overgrep. Hvordan kan vi bøte på denne situasjon?

Foreldrene tilbake!

Barn trenger å føle seg ønsket, verdsatt og nødvendige. Altfor ofte overflødiggjør vi dem. Det grenser til et psykisk overgrep å utsette ett- og toåringer for ti timer barnehage daglig. Begynn med å gi familiene muligheten til å leve godt av én inntekt så lenge de ønsker.

Anerkjenn den hjemmearbeidende forelders omsorgsytelse - om dette er far eller mor - og doble vedkommendes pensjonspoeng. Vurder eventuelt omsorgslønn. Verdsett barneoppdragelse i CV-en! Hver 7-åring = 1 doktorgrad. Skoler: Stol på foreldrenes evne til å overføre nestekjærlighet, kunnskap og verdier til sine barn.

Familier som ikke fungerer.

Familier der sykdom skaper vansker, eller der rusmisbruk og vold gir barn utryggheten i vuggegave. Istedenfor å problematisere familien som institusjon, gi dysfunksjonelle familier de verktøy og den hjelp de trenger for å kunne gi barna stabilitet og en kjærlighetsfylt oppvekst.

Løsningen er individuelt tilpassede tiltak, som gir foreldrene muligheter til å reise seg på ny og fungere i oppdragerrollen, og der barna gis tilliten og egenverdet tilbake. Ekteskapsforberedelse og samlivskurs, veiledning i foreldreskap og pedagogikk er gode forebyggende tiltak.

Endre virkemidler.

Tyngdepunktet i statens økonomiske overføringer til befolkningen må forskyves fra å belønne arbeid utenfor hjemmet og yte utilstrekkelige trygder, til å styrke familiens forsørgerevne og ta hensyn til den reelle forsørgerbyrde:

Innfør 5 prosent skatterabatt for hvert barn, søskenmoderasjon og familiebilletter for alle familiestørrelser - og, som alternativ til siviltjenesten, ett år som familieassistent. Fødselspermisjoner, sykedager og trygdeoverføringer må følge det enkelte barn, uavhengig av søskentall.

Drømmeuken . . .

Hvor er logikken i at en tibarnsfamilie har like få dager til fravær pga. barns sykdom som en trebarnsfamilie? Hvor er rettferdigheten i at førstefødte flerlinger har ulik barnetrygdsats? Drømmen: En arbeidsuke med tre dager skole/lønnet arbeid, tre dager familietid/boligvedlikehold/arbeid for frivillige organisasjoner, og en dag fri. Vi ville få et mindre hektisk arbeidsliv, som dempet grådighetskulturen, og som ga et både fellesskapsorientert og individbevarende samfunn.

Mennesker er samfunnets viktigste ressurs, og familien er menneskets vugge. Mennesker som er ønsket og elsket, har mer å tilføre samfunnet enn personer som blir skjøvet til side. Sørg for en lovgivning som fremmer og beskytter livet, familien og ekteskapet, istedenfor å rasere dem.

Kjærlighet og etikk.

Anerkjenn familien for det den vitterlig er: Den suverene formidler av kjærlighet og etiske normer. Den tryggeste og mest effektive sosiale læringsarena. Den uovertrufne garantist for stabilitet og harmoni i samfunnet.

Men det er kanskje dette politikerne frykter: Stabile, selvforsørgende og solidariske familier, som fungerer uavhengig av statlige føringer og overføringer, og overflødiggjør byråkratene . . . ?

Oppdatert: 29.02.2008 17:20
av Carina Grelland Harsem