En sædcelle er ingen far

Av EINAR ØVERENGET-  filosof, Humanistisk Akademi

Mor og far

http://www.aftenposten.no/meninger/article3080968.ece

Det er ikke sædcellen som leser godnatthistorier for et barn. Det er ikke egget som løfter barnet opp og trøster det om det har slått seg. Det er omsorgspersonene som gjør dette. Mor og far er de som primært tar vare på deg - uavhengig av din biologiske opprinnelse. Dette og lignende påstander har vært fremmet med stor tyngde i debatten rundt den nye ekteskapsloven.

 

La oss ta utgangspunkt i påstanden om at det er omsorgsfunksjonen som er avgjørende for barns oppvekst, og ikke hva ditt biologiske opphav er. Det virker jo tilforlatelig - og jeg er ikke overbevist om at det vil føre galt av sted. Men jeg er nysgjerrig.

 

Får ikke informasjon

 

Barn som er blitt adoptert i svært ung alder, som ikke har påfallende utseendemessige forskjeller til sine adoptivforeldre og som ikke får informasjon om at de er adopterte, vil betrakte sine adoptivforeldre som sitt biologiske opphav. Undersøkelser viser også at en viss prosent av barn som blir født innenfor etablerte heterofile parforhold har en annen far enn det de tror. Om de ikke får informasjon om dette er det ingen grunn til å tro at de lider under ikke å være tilknyttet sitt biologiske opphav.

 

Med andre ord, om barn ikke får greie på det, vil de ikke nødvendigvis reflektere over ikke å vokse opp sammen med den biologiske moren eller faren - og derfor ikke være mer utsatt enn de som vokser opp med sine biologiske foreldre. I mange sammenhenger kan det endog være en omsorgsmessig ulempe å vokse opp sammen med sine biologiske foreldre. Ikke alle fedre leser godnatthistorier for sine barn, ikke alle mødre plukker dem opp og trøster dem om de faller og slår seg.

 

Uproblematisk

 

Dette skulle tilsi at det er uproblematisk å legge til rette for at mennesker kan få barn uten at barnet får kjenne til eller vokse opp med opphavsmannen til sædcellen eller opphavskvinnen til egget - så lenge det er godtgjort at barnet vokser opp med omsorgspersoner.

 

Men det åpner også for at det burde være greit at et barn vokser opp uten å ha kjennskap til hverken eggdonoren eller sæddonoren. Med andre ord, et par eller kanskje også en enkeltperson burde kunne få henvende seg til sæddonorsentral og en eggdonorsentral og deretter bli vist til en surrogatmor som kan bære frem barnet. Om det er omsorgsevnen som er det avgjørende for forelderskap kan man ikke hevde at det er uheldig - det berører ikke omsorgsevnen.

 

Ingen forskjell

 

Med andre ord, om vi legger til rette for at mennesker skal unnfange barn uten at den biologiske faren og den biologiske moren trer inn i en foreldrerolle gir ikke det grunn til bekymring så lenge barnet har gode omsorgspersoner rundt seg. Det utgjør ingen relevant forskjell om barnet har kjennskap til den ene av sitt biologiske opphav eller ingen av dem om vi i utgangspunktet fastslår at det ikke er nødvendig å ha kjennskap til sitt biologiske opphav for å få en god oppvekst.

 

Men er det ikke en forskjell på en kvinne som befrukter seg selv med sæd fra en anonym donor, og en kvinne som mottar egg fra en donor som deretter befruktes og bæres frem av en surrogatmor - eventuelt kan kvinnen bære det frem selv og være sin egen surrogatmor - og en mann som selv befrukter et donoregg eller eventuelt får det befruktet av donorsæd og båret frem av en surrogatmor? Strengt tatt ikke. Om du mener at en sædcelle ikke er en far og et egg ikke er en mor, er det ingen relevant forskjell på disse situasjonene.

 

Andre grunner

 

Så hvorfor skulle mennesker ønske å bli foreldre til et barn de ikke er biologisk opphav til? En grunn er selvsagt at de selv ikke er i stand til å få barn. Men kan vi også kunne akseptere andre grunner for en slik måte å få barn på? Hva med en mann eller en kvinne eller et par som ønsker seg barn - og som er i stand til det - men som ønsker å utstyre sine barn med et mer robust genetisk materiale enn det de selv er i besittelse av. Hva om de er genetisk disponert for forskjellige sykdommer de ikke ønsker at deres barn skal arve? Hva om de ønsker at deres barn skal se bedre ut enn de selv gjør, slik at de vil stå sterkere sosialt?

 

Disse menneskene viser omsorg for barnet nettopp ved ikke å tviholde på at det må overta deres egne genetiske begrensninger. De utfordrer også tanken om at mennesker kun får barn av egoistiske hensyn - for å holde liv i sin egen genpool - ved å legge vekt på det å sette et annet menneske til verden og oppdra det på en god måte som den egentlige motivasjonen for å få barn.

 

Om vi legger til rette for denne måten å få barn på kan vi også få anledning til å screene vekk uegnede omsorgspersoner. Om omsorgsevnen er det avgjørende, må man også se i øynene at ikke alle mennesker har den samme omsorgsevnen. Det er uten tvil slik at enkelte foreldre har vist seg å være uegnede som omsorgspersoner. I stedet for å gjøre som man gjør nå, å frata disse menneskene foreldreansvaret flere år etter at barnet har blitt født kan man ganske enkelt gi avslag på deres ønske om egg eller sæddonasjon. Det vil ganske sikkert oppleves som krenkende for de foreldre som ønsker barn, men om omsorgsevnen overfor barn betraktes som avgjørende egenskap for forelderskap må vi kanskje akseptere en slik krenkelse.

 

Platons idealsamfunn

 

I Aldous Huxleys Vidunderlige nye verden (1932) beskrives et fremtidssamfunn hvor forplantning er underlagt statens kontroll, et samfunn der det var bestemt sentralt ikke bare hvor mange barn som skulle fødes, men også hvem som skulle fødes og hva slags borgere de skulle bli. Det er et skremselsbilde når Huxley presenterer det, men Platon presenterer noe som ikke er så helt ulikt over to tusen år tidligere, og det er ikke for å skremme. Platon skisserte et idealsamfunn der barna til de øverste klassene i samfunnet ikke skulle kjenne sine foreldre og skulle oppdras av staten. På den måten ville han skape et samfunn mindre preget av egoisme.

 

Utfordrer tradisjoner

 

Sant nok, jeg synes det virker fremmedartet at mennesker som ønsker seg barn kan henvende seg til en donorsentral for egg og sæd og deretter eventuelt henvende seg til en surrogatmor om de av forskjellige grunner - biologiske eller andre - ikke kan bære frem barnet selv. Men hva gjør det om jeg reagerer på det; det er i ferd med å bli en realitet. Et politisk flertall har tatt de første skrittene. Det utfordrer tradisjoner, men gjør det noe? Et sted inn i fremtiden er det kanskje slik barn primært blir unnfanget. De vil sikkert se på det som et fremskritt.

 

Kanskje vil de smile litt av den måten barn unnfanges på i dag - sånn helt uten kontroll.

 

Einar Øverenget er ikke tilknyttet Nordisk nettverk for ekteskapet, men har gitt tillatelse til vår publisering.

 

Oppdatert: 19.05.2009 00:05
av Carina Grelland Harsem