Ekteskapsloven - hva i all verden skal vi med den?
Det er forestillinger om likebehandling og ikke-diskriminering som presset fram den nye norske ekteskapsloven. Og ja, sant nok; like tilfeller skal behandles likt. Imidlertid; hva er det som er "det like"? Dette skriver Peter Ørebech i denne ytringen.
Av Peter Ørebech
Er homofilt samliv å likestille med heterofilt? Det like er at 2
mennesker sammen bebor en bolig og her fører felles husholdning.
Samlivet kan ha nære bånd, som gode venner har det og kanskje enda mer
som kjærester har det. Det er likt uansett kjønn. Og dersom
adopsjonslovverket er godt eller adgangen til kunstig befruktning åpen
og tilgjengelig vil samlivet også resultere i et nytt individ i
familie, og de 2 blir til 3. De 3 danner sammen en familie.
Så
langt er alt såre vel. De mennesker som velger å stifte en familie må
kunne bekjentgjøre denne begivenhet for det ganske samfunn. Og få
samfunnets aksept for det gjennom vielse, attest og registrering i
folkeregisteret eller kirkebøker.
Men - og den
kjetterske tanke stikker en - det var likhetene, men finnes det ikke
ulikheter? Husk det er kun like tilfeller som skal behandles likt. Det
er nemlig en forskjell, og denne er vel kanskje ikke helt uvesentlig
heller?
Det er kun et heterofilt par som kan ad
naturlig vis få et avkom. Skal ikke denne forskjell tillegges vekt? Nei
vil sikkert homofile si, barnet er et resultat av seksuell aktivitet,
ja vel, men denne seksuelle praksis er ikke noe mindre eller mer
vellystbetonet enn seksuell praksis mellom homofile. At det også
tilfeldigvis ble et barn ut av den ene aktivitet og ikke av den andre,
får være en ubetydelig bivirkning av aktiviteten. Poenget fra det
homofile ståsted er at det spiller ingen rolle hvordan barnet kommer
inn i parforholdet, det avgjørende er at det kommer et barn inn i
forholdet. Det er sant, alle som tar oppgaven med oppdragelse av en ny
generasjon har krav på samfunnets bevåkenhet, oppmuntring, støtte og
vern. Men det betyr ikke at alle former for treenighet skal ha samme,
identiske offentlige autorisasjon og godkjenning.
Denne
betraktning er nemlig en overforenkling. Som den kjente britiske
forsker James Lovelock sa det (Aftenposten Leve 30 mai 2009 s. 5): det
har "tatt Gaia [jorden] 3,5 milliarder år å utvikle et dyr som kan
tenke og formidle sine tanker. Hvis vi dør ut, har hun små sjanser for
å utvikle et annet, siden planeter bare har 600 millioner år igjen".
Her er vi ved kjernen: mennesker viktigste funksjon på jorden er å
bringe menneskeheten videre. Dette er et betydelig ansvar. Den
naturlige prosess som har brakt menneskeheten fra Ida (the Missing
Link) og til dagens menneske har vært og skal være undergitt en særkilt
bevåkenhet og hegnes vel om. Dette livgivende samspill påkaller
samfunns oppmerksomhet og rettslig vern. Dette vern for artens
overlevelse kjenner en til fra flere tusen år før kristi fødsel er
ekteskapet. En kan ikke uansett hvordan en vender på det, komme ut med
et tilsvarende perspektiv på homofilt samliv.
Eller
sagt annerledes, mennesket som art kan ikke overleve dersom en skal
baserer seg en samlivsform der mennesket skal formere seg ved hjelp av
offentlige tillatelser og laboratorier. Dette samvær og samliv som har
slik en vital oppgave for menneskeheten, skal nyte godt av et særskilt
vern.
Med dette sies det ikke at ikke at ikke også
annet samliv skal ha sitt rettslige vern. Det kan en få til - hvilket
også var gjort gjennom partnerskapsloven.
Tromsø 31. mai 2009
Oppdatert: 01.06.2009 12:09
av Carina Grelland Harsem