Utsett kirkevalget!

Av Per Lønning, bl.a. tidligere teologiprofessor og biskop

Skulle jeg ønske meg noe,  må det være en utsettelse av det tilstundende kirkevalg - minst i et halvt år.  Så vi får summet oss etter stortingsvalget.  Måneders ubetenkte spill med ordet "demokrati"   kunne trenge kritisk overveielse før vi nå skred til verket.  Stadig klarere tegner behovet seg for å unnslippe den ulykksalige sammenrotingen av stortingsvalg og kirkevalg.  Verre enda er en sørgelig sammenfiltring i sak: Kirkens mulighet for å vareta eget sendeverv, kontra det stormløp av krav om politisk kontroll som i kommende valg-periode vil velte over oss som logisk følge av en ulogisk ekteskapslov.  Men jeg innser at  utsettelse ikke er praktisk mulig nå.  Selv om den kunne  avverge den sprengning av Den norske kirke som nå spøker i synsranden.

      Allerede vårt politiske demokrati fremstiller seg p.t. svært så haltende. Jeg må, som så mange, med sorg bekjenne at jeg i 2005 var med og stemte inn på Stortinget representanter som (slik er det bare) har bidradd til å omtolke det enhver sivilisasjon til nå har kalt "ekteskap".  Årsak: taktisk tale av de fleste partier, pluss en valglov som har avskaffet kumulering og strykning og som slik tvinger velgene til knefall for lokale nominatører.    Så kunne svikt i informasjon og saksforberedelse i utrolig grad lykkes i å holde velgeren utenfor avgjørelsen.   Foreløpig Norges-rekord i demokratisvikt!   

     Vårt Land 13.8. satte modig søkelys på den skjebnerolle bispedømmerådsvalget sann-synligvis vil spille for kirkens rett til å holde på en vigselsliturgi basert på bibelvisjonen: Guds velsignelse over fellesskapet mann-kvinne.  Selv som alternativ for oss akterutseilte blir den umulig, den reflekterer jo den "diskriminering" homoaktivistene  ser som selve ursyn-den.  La folk nappe til seg "velsignelsen" --- og selv sette premissene! Var det noen som nevnte å "lyde Gud mer enn mennesker" (Apg. 5:29)?  Med rette etterlyser VL demokratisk fundament: en kandidats grunnorientering må være kjent av velgerne. I bedrøvelig grad  oversett av Kirkerådet!  Ved nominasjonene har ett enkelt hensyn dominert: leve det  frydefulle mangfold!

      I avisen  19.08. utbryter Gaute Grønlund, kandidat i Agder og Telemark: " ...som om ikke Gud hadde gitt alle døpte muligheten til å fortolke og forme sin egen virkelighet, og kirkens fremtid!"  Høvelig teologi for Kirkerådet?  Hva da med  kirkenes markante fellesengasjement i rasestridens Sør-Afrika, i diktaturenes Øst-Europa, i naziregimets Norge!?!   Og hvilken relativiserende dåpsfundamentalisme!  Samme dag forkynner en 17 år gammel kandidat fra Borg på Aftenpostens fargerike Si;D-side:  "Dessuten mener jeg at Treenigheten er en manifestasjon av kjærligheten, og derfor kan alle som har kjærlighet i seg kalle seg kristne!"   "Kjærlighet" er idag navn på det meste.  Hvem har styrt nominasjonen i  mitt fordum så bibelbevisste Borg?

          Verst og samtidig best var ekspedisjonssjef emeritus Ole Herman Fisknes 13.8.  Best som prisverdig klar og  tidstypisk, verst fordi han avlyser enhver teologisk forankring.  Jeg kjenner Fisknes som en varm kirkevenn og nikket da hans navn lyste opp på kandidatlisten.  Men etter følgende erklæring må han nok unnvære min stemme den 14.:  "Den norske kirke har stilt seg til disposisjon for å utøve den offentlige myndighet det er å foreta ekteskapsvigsel i henhold til den til enhver tid gjeldende ekteskapslov.  Jeg vil følgelig stemme for et forslag om å tilpasse liturgien til ny ekteskapslov."

       Teologi  og jus trekker  ikke alltid like lykkelig sammen, kfr. striden Berggrav / Castberg!

Fisknes lar konklusjonen helt og fullt bestemme av en positivistisk rettsoppfatning: rett er det som innordner seg i dagens politiske oppskrift.  Just det har det aldri vært kirkens kall å attestere.  At den "har stilt seg til disposisjon" må dermed avvises allerede på historiens grunn.  Den   forrettet brudevigsler i hundrevis av år før staten blandet seg inn.  Til ca. 1800 var høyeste ekteskapsdomstol domkapitlene.

       Men så ikke reformasjonen ekteskapet som en "verdslig ordning"?  Jo.  Men her må man skjelne mellom hva og hvorledes.  Luther krevde ingen kirkevigsel for å gi ekteskapet gyldig-het.  Men han forutsatte at den bibelske velsignelse, der den etterspurtes, la Skriftens skaperteologi til grunn.  Kirken som løpergutt (eller  trellkvinne) for makthaverne via "den til enhver tid gjeldende ekteskapslov" er både bibelsk og historisk en absurditet.

        Her gjelder det å tenke, så vi ikke på valgdagen leverer en lapp for noe  vi ikke mener.

Innlegget sto på trykk i Vårt Land 26. august 2009.

Oppdatert: 03.09.2009 21:27
av Carina Grelland Harsem