Kronikk i Morgenbladet

Et viktig kjennetegn ved det vi kaller for det postmoderne samfunnet er at de store samfunnsstrukturene er endret. Der staten, kirken og universitetene var premissleverandører tidligere, er det blitt opp til den enkelte borger å definere sin identitet. Denne dekonstruksjonen sammen med liberaliseringen har reformert markeder og samfunnsinstitusjoner som ledd i den økonomiske dragkampen om samfunnets utvikling. Det nye er at dekonstruksjonen av etablerte normer beveger seg inn på et mye mer følsomt plan, nemlig familien.

I moderne kjønnsdebatt- og forskning hevdes det at språket vi bruker på strukturer som styrer oppvekst, kjønnsutvikling og samlivsmønster er undertrykkende. Begreper som mann, kvinne, kjønn og ekteskap må enten utraderes eller fylles med nytt innhold. Med begrepet «kjønnsnøytralt» vil Regjeringen endre forståelsen av ekteskapet som en juridisk forpliktende institusjon som skal beskytte barnet der forplantingen mellom kvinne og mann naturlig finner sted.

Når en norm dekonstrueres er det en voksen oppgave å fylle det tomme rommet. Regjeringen skriver i sitt høringsnotat: «Rent biologisk er dette (heterofil forplanting) en naturlig forutsetning. Det er likevel nødvendig å ta innover seg at samfunnets og teknologiens utvikling vil kunne medføre at det også innenfor det naturgitte er rom for utvikling». Regjeringen mener altså at den assisterte befruktning som idag er en hjelp i unntakstilfeller, ved utvidelse til å også fremme det homofile foreldreskapet, er en del av en naturlig utvikling. Regjeringen sier også: «Det at man ikke kan få barn med sin partner etter naturmetoden på grunn av at paret har samme kjønn, er ikke medisinsk begrunnet, men snarere sosialt relatert». Regjeringen opphever altså kjønn som premiss for forplantingen.

En konstruert forståelse av kjønn og forplanting ligger dermed til grunn for regjeringens prosjekt. Kjønn hevdes å være sosialt betinget. Forskeren Nils Axel Nissen spør retorisk i sin bok Homo/hetero: Hvorfor kan ikke en far være en mor eller en mor være en far? Med dette beskriver han nettopp en posisjon i denne tradisjonen der man fyller begrepene med nytt innhold for slik å manipulere etablerte normer og som et langsiktig mål endre folks mentalitet. Språk er makt.

På departementes hjemmesider lovprises mangfoldet: «Retten til forskjellighet og mangfold må være like viktig. Og her kan vi godt ha to tanker i hode på samme tid». Men den strukturelle endringen i samlivsmønsteret har tvert imot ensrettingen som mål. Å beholde partnerskapsloven ville derimot være et utrykk for mangfold. Å akseptere den forskjellighet homofile og heterofile anerkjennes gjennom partnerskapsloven ville være mangfold. Å respektere trossamfunnenes syn på ekteskapet ville være mangfold.

For en velutdannet elite med sterke nettverk, høy sosial status og god økonomi kan det høres spennende ut! For det alminnelige menneske, eller for ikke å snakke om barna, kan det bli slitsomt å skulle definere hele sin identitet på nytt. Et samfunn som på denne måten avslår å gi veiledning eller på annen måte signalisere hva som er grunnleggende norm forutsetter at den enkelte borger individuelt avklarer rammebetingelser og normer for egne valg. Den sterke historien kan om tyve år tilhøre barna eller alle dem som ikke orket belastningen ved å definere sin identitet fra bunnen av.