Å samle eller splitte?

Når vi nå får anledning til å møte komiteen ansikt til ansikt, ble spørsmålet for meg. Er det noe vi som kirke og vi som kirkeledere ønsker å si til dere. Jeg kan si mye som et politisk menneske, men er det noe jeg som kirkeleder ønsker å si dere?

For det første, vil jeg si: Det er mange som ber til Gud for dere. Hver søndag, og mange ganger ellers bes det i de fleste av landets kirker for kongen og hans hus, for storting og regjerning.

Hvorfor gjør vi det? Gud har bedt oss om å gjøre det.

Hvorfor har han gjort det? Gud selv har gitt dere et oppdrag og et mandat. Hør bare hva som står i Romerbrevet kp 13: "Det finnes ingen myndighet som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud. "Styresmaktene er en Guds tjener, til beste for deg." Det er ikke småtterier. Dere har et stort og viktig kall fra Gud.

Kirken skal fri og uavhengig av øvrigheten, den skal forvalte evangeliet, og den skal om nødvendig tale øvrigheten til rette. Ikke i tide og utide.

De lovene som odelstingsproposisjon 33 foreslår endret, har samlet alle kirkene i vårt land. Vi står sammen den verdensvide kirke, og med alle store religioner i dette spørsmålet. Vi advarer og taler øvrigheten til rette og sier: Dette er ikke et forslag til folkets beste, det er ikke til barnets beste, og det kan gi oss uanede konsekvenser som ikke er forsvarlig og tilstrekkelig utredet.

Vi kan ikke akseptere en omdefinering av ekteskapet fra å være rammen om samlivet mellom en mann og en kvinne, til å skulle inkludere samlivet mellom to av samme kjønn. Den kristne kirke vil, dersom disse forslagene blir vedtatt, alltid i sin forkynnelse, undervisning og veiledning alltid måtte si: Det kristne ekteskapssyn er slik; men den norske stat har gitt en annen definisjon som vi ikke kan akseptere.

Mange kristne vil, dersom disse forslagene blir vedtatt i stortinget, kunne komme i den situasjon at de må reservere seg. Det vil også bli problematisk for kirkene å bidra med kirkelig vigsel, på den måten forvalte en lov som har definert ekteskapet på en ny og uakseptabel måte. Spørsmålet om obligatorisk borgerlig vigsel bør derfor reises og bli gjenstand for en grundig offentlig utredning.

Jeg har i mitt arbeid som rektor ved vårt studiesenter arbeidet mye med skolepolitiske spørsmål og friskoleproblematikk. Selv har jeg mine barn i den offentlige skolen - og er bevisst på det valget.

Hvordan man oppfatter ekteskapet er ikke bare et politisk eller ideologisk spørsmål, for mange er det snakk om religiøs overbevisning. En religiøs overbevisning er noe mer enn et synspunkt man måtte ha. En religiøs overbevisning betyr at man er forpliktet på noe som går ut over en selv og ut over storsamfunnets meninger (her forstått som hva staten vedtar som sine normer).

Å ha en religiøs overbevisning betyr ikke at man ikke kan akseptere og tolerere andre meninger og synspunkter. Det man imidlertid ikke kan, er selv å stå for, eller utøve, noe som bryter med sin religiøse overbevisning.

I dette tilfellet vil en slik situasjon lett kunne oppstå. I særlig grad vil dette kunne knyttes til religiøse samfunns reservasjon mot språklig tilpasning og handlinger som måtte følge dette. Et annet felt er innen skole og oppfostring. Som følge av en ny ekteskapsforståelse vil også språket endres i det offentlige rom. Mange lærere vil komme i et dilemma mellom sin religiøse overbevisning og mulige endrede læreplaner. Og mange foreldre vil kunne oppleve det problematisk å sende sine barn til den offentlige skolen. Argumentene for å opprette friskoler, og det å sende barna dit, blir sterkere. Er dette noe man tar høyde for og ønsker?

Gjennom at staten innfører en ny forståelse av ekteskapet vil det skapes en uheldig distanse mellom store deler av befolkningen og de organer som skulle tjene folket. - Det som skulle være samlende blir splittende og det som skulle skape felles identitet, blir symboler på avstand og reservasjon. Er det dette vi trenger når store grupper av innvandrere skal integreres? Grupper som i utgangspunktet kanskje er redd for det som truer egen kultur og egne religiøse overbevisninger?

Dette er ingen lov som samler det norske folk, men en lov som splitter. Det gjelder overfor majoriteten av dem som har en religiøs overbevisning der denne har karakter av forpliktelse - enten man er kristen, muslim eller jøde.

Gud har alltid stått på barnas side. Jesus, sterkere og tydeligere enn kanskje noen annen. Han løftet barna fram, vernet om det. Han irettesatte de voksne når de satte sine egne behov og ønsker foran barnas. Han satte barna midt mellom en flokk voksne og sa: DERE MÅ BLI SOM BARN. Det er et stort ansvar som hviler på den som fratar barn dets rettigheter både til å kjenne begge sine foreldre, og til å få vokse opp med en far og en mor.

Det er mange grunner for å si nei til disse lovendringene, ikke minst for barnas skyld, må kirken si nei. Kirken har stått og vil alltid måtte stå på de aller svakestes side. Som oftest vil det si å verne om barna og tale deres sak.

Avslutningsvis:

Den Evangelisk Lutherske Frikirke ber om at:

• Odelstingsproposisjon 33 2007-2008 ikke vedtas
• det i stedet iverksettes en bred og offentlig utreding om en felles samlivslov, med tanke på å finne ordninger som tilfører relevante juridiske rettigheter til aktuelle samlivsformer, uten at ekteskapsbegrepet omdefineres.
• dersom loven likevel vedtatt, må det foretas en grundig arbeid med å innføre obligatorisk borgelig vigsel. Det forutsettes at en slik utredning gis en omfattende høring innenfor et akseptabelt tidsrom.

Oppdatert: 22.04.2008 11:54
av Carina Grelland Harsem