Nina Karin Monsens takketale til Fritt Ord

         De som vant tåler ikke at taperne fremdeles lever. De forholder seg til politikken som de gjør til sport, det er en form for konkurranse som pågår. Men i motsetning til hvordan det er i sporten får taperne ikke lov til fortsatt å være med å konkurrere. Vinnerne forventer at alle nå skal tenke som dem.

         Da prisen ble offentliggjort 16. april var jeg på hurtigruten med min eldste bror som er psykisk utviklingshemmet. Natt til 17. april får han et kraftig hjerteinfarkt, vi må gå av båten i Trondheim, og bli der i fire dager.

         Mens jeg var der kom en journalist fra Oslo for å lage et portrettintervju. Underveis i intervjuet spør han meg uten foranledning om jeg er ond. Det ferdige intervjuet er fullt av små løgner. "Til og med rommet vi sitter i er sterilt. Det er slik hun liker det, formodentlig", skriver han. Vi befinner oss på sykehotellets restaurant. Han vet jeg må være i nærheten av min bror. Intervjuet kom ikke på trykk. Jeg undret meg over hvorfor han ikke ville gi et sant bilde av meg? Var det han som var ond, kanskje?

         Nå har jeg vekslet mellom to verdener, min brors sykeseng og media. Ingen tvil om hvilken verden som er den virkelige. Min bror er på bedringens vei. Jeg har lært nok en gang at media har mengder med plass til kampanjer mot enkeltindivider, til mer eller mindre oppdiktede historier, journalister leser visstnok bare aviser og tror at alt det som står der er sant. De viderefører fortolkninger og misforståelser, de snakker ikke med den det gjelder og sjekker ikke påstander.

         Journalister ringer i ett sett og forteller at jeg har tilsvarsrett til noe negativt de har kokt suppe på. Nå skal jeg få svare samme dagen. Ellers har jeg måttet noen ganger forgjeves be om tilsvarsrett for å få inn viktige informasjoner om saksforhold som angår alle. Jeg har spurt meg selv om disse journalistene er onde eller bare hysteriske? Hysteri forsvant som diagnose for en tredve - førti år siden. Alle får forøvrig nå kjeft om de sier det gale. Mange tør ikke snakke høyt om hva de mener, de frykter kollegaer og ondsinnet som oppstår.

         Motsetning i det personlige liv har vært ekstrem. På en måte har begge deler beskyttet meg mot det andre - tankene har fått hvile seg ved at jeg måtte tenke på noe annet. Det hjelper. Samtidig har jeg fått et vell av gratulasjoner, sms - er, e - poster, brev og telefoner. Det har også holdt meg oppe å få vite at mange har fulgt med på den kulturelle omveltningen som nå har funnet sted i norsk familiepolitikk. Noen har sett åndskampen.

         Men intet er så galt at det ikke er godt for noe. Prisen kom i rett tid.

 

Min virksomhet hører til den skapende humanisme, som det het i gamle dager. Jeg har alltid vært sånn. Jeg går frivillig i fotsporene til slike som Henrik Ibsen, Søren Kierkegaard og Kai Munk. Det er ofte en mislikt virksomhet mens den pågår, senere blir den verdsatt. Søren Kierkegaard sa for øvrig at man bare burde lese bøker av forfattere som var henrettet. Han ville også kristne Danmark.

         Jeg har ofte opplevd at enkelte ikke anerkjenner at jeg som kvinne skal kunne tale med myndighet og autoritet i moralske spørsmål, som om det er menns gebet. Og at jeg ikke skal bruke ordene skarpt og presist.

Jeg har mange spenstige og elegante formuleringer, - jeg arbeider med ord. Når menn skriver slik blir det tatt godt i mot. Journalister virker spesielt glad i personer som Einar Førde og Georg Johannessen, på grunn av deres rammende formuleringer.

 

Mitt arbeid er basert på personalismen. Den kan enkelt formuleres slik: Mennesket er moralsk. Moralen holder oss sammen og former personligheten. Den kommer først. Det er nødvendig å kjenne god moral for å være umoralsk, det er nødvendig å kjenne sannheten for å kunne lyve. Livsløgner kan være de farligste, å leve i et annet menneskes livsløgn det verste.

         En tysk psykoanalytiker kaller moralen for kjærlighetens krykker. Der det er moral er det mye kjærlighet, det er lett å bli glad i mennesker som er høflige, dannede og generøse. Det oppstår gjensidighet. Som Ibsen vil jeg være med å legge grunnlaget for glade adelsmennesker.

 

Vi lever i de sårede følelsers tyranni. Jeg er trett av det. Da jeg skrev om at husarbeidet skulle deles, og at kvinnen ikke automatisk var mannens tjener, ringte en mann meg og fortalte at hans kone ble såret. Da jeg skrev om et vanskelig mor - datter forhold, fikk jeg kjeft i VG i tre måneder av kvinner som var sterkt såret, men ikke hadde lest boken. En kvinne sa at jeg skulle hatt mer juling.

         Når mennesker snakker om sine sårede følelser, har de ikke holdbare argumenter. De forsøker å stoppe debatten. Det er alltid noen som såres. Når viktige spørsmål debatteres, er det spesielt mange som såres. Skal vi unngå å såre andre, vil det ikke skje noen utvikling.

 

Vil vi utvikling, må vi ville sannhet. Sanne ord fører oss videre og i riktig retning. De beskriver virkeligheten bedre og bedre. For eksempel er uttrykket konstruerte barn det beste jeg hittil har funnet. Aviser gir ikke spalteplass til lengre redegjørelser. Men barnet er laget for å ligne mannen som ikke kan få barn. Sæden er fra utvalgte, friske menn, de er uten sykdommer og lyter, sæden er renset, den kan være blandet av flere menn. Når to kvinner setter i gang prosessen, skal barnet ligne medmor. Det er manipulering av barnet. En lov som forårsaker slikt bygger ikke på sannhet.

         Medmor er i den nye likekjønnet ekteskapslov har rollen som en steril ektemann. Men hun er en fruktbar kvinne. Loven bygger ikke på sannheten på dette området heller. Hennes underskrift på papirer til helseklinikker skal være like avgjørende som en DNA - prøve, staten kan reise sak mot henne om hun ikke oppfyller sine plikter som far. Denne delen av loven er heller ikke basert på sannhet.

         Barn har alltid en far. Det er sant og det skal respekteres i norsk lov. Ekteskap er å stifte familie, hvilket betyr å få felles barn, og barnebarn, lage en slekt. Det skal også respekteres i norsk lov.

         Det hadde ikke vært nødvendig å ødelegge ekteskapet om staten ville gi homofile barn. Også lesbiske samboere får forøvrig det nå. Det er mange måter staten kunne gjort det på.  

 

Vi må revurdere en god del sosialdemokratiske dogmer. Det er mange former for tenkesett, vi skal kunne ha flere enn ett. Også tenkningen som alle tror er "riktig" skal utvikles og utdypes. Her er noen sentrale teser:

 

Likestilling er alltid av det gode.

Det er ikke sant. Fordi homofilt ekteskap er innført, ut fra argumentet om likestilling, er familien skiftet ut med barnemarkedet som ekteskapets grunnlag. Det vil si en radikal endring av menneskesyn og trosgrunnlag i Norge.

         I mange forhold er likestilling kanskje roten til problemer: En venninne av meg insisterte på full økonomisk likestilling. Når hun og mannen reiste på ferie, tok hun toget mens han tok fly. Hun hadde mindre lønn enn ham. Etter 25 år ble de skilt. Hva hadde hun tapt om hun hadde tatt imot hans gaver?

 

Likebehandling er alltid rettferdig.

Det er heller ikke sant. Fordi homofile i de forskjellige lover som styrer familiepolitikken skal likebehandles med heterofile, blir deres barn ulikebehandlet. Ca. 3 av 4 barn vokser opp med mor og far. De andre har enten mistet en forelder, eller foreldrene bor fra hverandre.

         Homofiles barn får nå ikke far, men en kvinne i fars sted, eller ingen mor, og en mann i mors sted, to av samme kjønn. Det er diskriminering i fremtiden av en gruppe barn, med statens velsignelse. Denne er allerede begynt på privat initiativ, nå er det staten som går foran.

 

                   Alt er relativt

Det er ikke sant. I dagens offentlighet skal ingenting ansees som absolutt. Alt skal være relativt, sett fra et enkelt subjekts synspunkt, det vil si slik det enkelte subjektet ønsker at alt skal være. Men det absolutte trengs for å gi mening til relativiteten. Om det relative er uten det absolutte, er ingenting heller relativt: Når det absolutte er borte, fordunster også det relative.

 

God samvittighet er for de utvalgte

Det er elitisme. Bare noen helt få grupper i vårt samfunn får respekt for sin samvittighet: Helsepersonell i forbindelse med abortinngrep og assistert befruktning. Men deres samvittighet forplikter dem ikke til noe mer enn å si nei for sin egen del. De skal ikke gjøre opprør, bare trekke seg unna.

         Men politikere har ranet til seg retten til en samvittighet, som gir dem rettigheter som setter dem over alle andre. De kan for eksempel forandre lover av vesentlig betydning for hele befolkningen, uten å spørre eller ha en dialog. Da står de fritt, heter det. De kan svikte valgløfter når samvittigheten begynner å slite i dem. At de da svikter velgerne er ikke noe de tar alvorlig.

         Vanlige folk behøver ikke samvittighet. De skal relativisere sin samvittighet etter politikernes og lovenes. De skal dilte etter elitene. Men de forventes å snakke politisk korrekt. Gjør de ikke det, skal de ha dårlig samvittighet. Mange får nå dårlig samvittighet når de er ulydige mot myndigheter eller snakker sant om de enkle sannheter om familiens realiteter og barnets rettigheter. De kan ødelegge karrieren.

               

Jeg hører til dem som mener at regjering og stortingsflertall skal stå for troen på at det absolutte også finnes. Hvis ikke underminerer de ikke minst sin egen betydning i samfunnet. Om de blir hørt på, er det på grunn av at de representerer noe absolutt, deres autoritet og kunnskap. De skal bygge viktige og radikale avgjørelser på pålitelig og omfattende forskning.

         De skal kunne anerkjenne at grupper er forskjellige og skal behandles i forhold til sin særart. Vi har politikere fra forskjellige partier fordi forskjeller skal komme godt frem. Om alle nå tenker likt, kan vi legge ned alle partier uten ett.

         Om en tilstand kan medføre store problemer både for en selv og ens nærmeste, som for eksempel når noe er medfødt, burde dette faktum være avgjørende for en regjerings / stortings politikk ovenfor gruppen.

         Om for eksempel alkoholisme er medfødt krever det en helt annen tilnærmingsmåte enn om det er snakk om læring, dårlige valg og tilvenning. Det er profesjonelt å ta hensyn til faktorer som kan være avgjørende, både for den enkelte, familien og samfunnet. Det gjelder i forhold til alle grupper.

         Gode politikere og gode personer skaper spesielt ikke problemer for barn. Jeg har skrevet mye om betingelser som barn bør kunne stille til sine foreldre - ikke fordi jeg tror vi kan ha folkeavstemning blant de ufødte, men fordi jeg mener at voksne skal forstå seg selv som sine barns beste verge, fra så tidlig alder som mulig. 

         Et demokratisk samfunn med en godt utdannet befolkning kan stille strenge krav til regjering, storting og departementer. Myndigheter skal ikke lyve, manipulere og overkjøre sin befolkning. De er ikke gartnere som skal luke ut uenige verdikonservative som om de er ugress. De skal i hvert fall følge sine egne prinsipper.

 

Det har de ikke gjort ved innføringen av likekjønnet ekteskap. Partnere og ektepar blir først slått sammen i en selvmotsigende lov på grunn av argumenter om likebehandling, og deretter bryter man prinsippet om likebehandling som er denne lovens forutsetning.

         Partnere skal spørres om de vil overføres til likekjønnet ekteskap - de får ha en samvittighet, blir vist respekt. De kan velge. Ektepar blir ikke spurt, de får ikke ha samvittighet. Hadde vi vært homofile, ville vi alle blitt spurt.

         Hva er forskjellen på oss - og grunnen til denne ulikebehandlingen? Partnerskapslov og ekteskapslov var svært like, men den første bygget på seksuell legning, den andre på familien. De var basert på sannhet. Likekjønnet ekteskapslov baserer seg på løgner.

         Kan regjeringen ikke skrive brev til ektepar? Kan ektepar ikke bruke internett? Er de ikke verdt respekt, er de dummere, mindre intelligent, mindre begavet enn homofile? Er de mindreverdige, som barn å regne?

         Regjeringen skal nå skrive brev når det nærmer seg valget til alle den tror står i DNK, 3,1 millioner brev skal sendes ut. Man skriver ikke til medlemmene i human - etisk samfunn eller andre religiøse forsamlinger.

 

De radikalliberale kynikere vil ha samfunnet som sin sandkasse, de vil leke med oss. Vi skal ligne hverandre til forveksling, være uniseksuelle og kjønnsløse, ha en flat og plastisk personlighet, være tilpasningsdyktige. Barn skal ikke se forskjell på kjønn. Vi er nå sosialistenes skrytesak når de reiser på internasjonale konferanser. Der konkurrerer de om å fortelle om hvordan de ydmyket landets ektepar.

         Men: Jorden er ikke flat, den er rund. Toget stopper ved stasjonen, det er ikke stasjonen som stopper ved toget, ikke i hverdagen, i den menneskelige verden, der vi skal møte hverandre på forskjellige stoppesteder.

 

Takk for oppmerksomheten!

Oppdatert: 10.05.2009 01:04
av Carina Grelland Harsem