Narsissisme som politisk problem

Av Nina Karin Monsen

Narsissisme er en tilstand der det enkelte individ tror at det selv er det eneste som har virkelig eksistens. Andre mennesker er uvirkelige, svake fenomener. Kommunikasjon og virkelig fellesskap ligger utenfor erfaringen. Narsissistene er ensomme, og kan bare motarbeide ensomhet ved å konstruere seg et kunstig fellesskap. De lever på livsløgner, forfalskninger og forherligelse av seg selv, sitt og sine.

Narsissus er evig opptatt av seg selv, totalt avhengig av speilet, dypt uselvstendig. Speilet representerer en usynlig makt: De andre, De Sanne Dommerne eller Historien. Narsissus må bekreftes ustanselig. Er han (hun) like vakker, vellykket, sterk og mektig, fysisk, psykisk, sosialt og åndelig fremdeles? Det moderne samfunnet stiller ekstremt store krav til oss. Vi skal være perfekte, fullkomne, uten alder, sykdom og svakhet. Kvinner som menn skal være vakre, suverene, vellykkede, superselvstendige og seksuelt aktive. Inne i oss kan tomheten herske, det vises ikke om vi som marionetter styres av moter, media og massen. Hvem bryr seg om hvordan andre egentlig har det?

Moderniteten hevder som en ubestridelig selvfølge at alle individer kan konstruere kjønn, seksualitet, barn og familier. Det finnes ikke lenger noen unnskyldning for ikke å være suveren på alle områder, det beste kan kjøpes på et av de mange narsissistiske markedene. Kravene til den enkeltes selvskapning er enorm – løgnaktig og absurd.

Narsissisme oppstår kanskje først ved møtet med Ekko, ett menneske som totalt tankeløst reflekterer den andres forståelse av egen perfeksjonisme og fullkommenhet. Moderne kultur vrimler av ekkoer. Beundring og ros, enten den er sann eller ikke, ansees av de fleste som vesentlig for individets utvikling. Å bygge opp falske egoer er en samfunnssport. Samtidig følger ofte misunnelse, sjalusi og nedlatenhet i kjølvannet. Den som roser må selv være best, hvordan kan ellers beundringen stå til troende?

Narsissistenes har ikke problemer med selvsentrering. De har bare problemer med hvordan de skal skaffe seg nok narsissistisk næring å ruse seg på. De er ellers rigide, statiske og lite skapende. De lever ikke i prosesser, men i fortidens forstørrede billedverden. De lever i eventyrlige drømmer, i magiens verden. De forlanger at andre skal applaudere. Om speilbildet knuses, blir de selv til ingenting.

Narsissister tenker stereotypt. Innenfor begrensede områder kan de være kreative, fikse ting og finne løsninger. Men de har ikke respekt for andres virkelighetserfaring og forstår ikke betydningen av reell og levende dialog. De tåler den ikke. De svikter spesielt i relasjoner der personlig og sannferdig kommunikasjon er alfa og omega.

Spesielt kan de ikke leve med tvil på sin egen overopphøyethet. Alt som kan skyve ham eller henne ned fra pidestallen må bekjempes, ikke minst absolutte verdier. Absolutte verdier krenker dem. Alle som ser hans eller hennes feil og mangler er fiender. Etter som tiden går og varig, forutsigbar suksess ikke kommer, kan selvbeundringen gå over til selvforakt og selvhat. Da trengs sterkere og sterkere virkemidler for å vedlikeholde illusjonen om egen udødelighet.

Narsissistens virkelige kamp står om egen eksistens. Det er en kamp på liv og død. Andre blir en trussel når de er spesielt skapende, levende, virkelige, nære og personlige, eller når de påpeker selvbedrag og nederlag. Fysisk eller psykisk mord på fienden er nærliggende, det handler om å stå alene tilbake og bekrefte den særegne eksistensen. Den ensomme helten behøver ikke ta nevneverdige hensyn. Kanskje er det den suverene ensomheten som til syvende og sist skal bekreftes?

Politikere kan ikke alene bekjempe narsissismen, politikk er bygget på forestillinger om kamp, vinnere og tapere. Politikere over hele linjen har svake og utydelige ideer om menneskets virkelighet, og om mennesket som person. Politikk er forstadiet til krig. Pasifister er sjeldne i våre dager. Norge deltar i krigshandlinger mange steder i verden. Venstresosialistene synger Internasjonalen, døde fiender ligger fremdeles igjen på valen.

Politikken trenger religionen, men ikke den politiserte varianten av den. Det finnes bare en vei ut av den omfattende og ekspanderende narsissismen: En dyp kristen moral der egoet viker plassen for personen. Respekten for absolutte verdier og sannhet må gjeninnsettes. Målet må være reell kommunikasjon mellom den triumferende venstresiden og den nesten utslettede høyresiden.

Personbegrepet må inn i tenkningen om mennesket på alle områder. Vi trenger mennesker som trenger personer som vil leve i nære, gjensidig forpliktede fellesskap. Personer tar vare på seg selv og sine nærmeste, her og nå, så sant mulig. De setter plikter foran sine rettigheter. De forstår betydningen av moral, også om de feiler og svikter. De kan bære skyld, tilgi og be om å bli tilgitt. De er levende mennesker som erkjenner utfordringer og kriser. De mister ikke virkeligheten av syne av den grunn. De slutter ikke å tro på fellesskapet de lever i.

Oppdatert: 05.09.2011 21:17
av Carina Grelland Harsem