English version

Du er her » Bevarekteskapet
tips en venn
utskrift

Misforståelser og uvitenhet

Det er absurd å avskaffe partnerskapsloven, og innføre kjønnsnøytral ekteskapslov for alle. dette skriver Nina Karin Monsen i dette innlegget, som tidligere er publisert i Klassekampen. Innlegget er svar på kommentarer på kronikken "Politiske roteringer".

I mitt innlegg Signert 16.06.07 argumenterte jeg mot påstanden om at det nye forslaget til kjønnsnøytral ekteskapslov er liberalt og radikalt. Jeg hevdet at det er konservativt og anarkistisk i relasjon henholdsvis til enkjønnede og tokjønnede par. Jeg begrunnet det bl.a. med at moderne tokjønnede par ofte velger samboerskap. Jeg påpekte også at staten ikke har interessert seg nevneverdig for samboeres rettigheter. I denne sammenhengen nevner jeg skatteklasse II og arveavgift som eksempler.

Jeg har altså ikke, som Korslund (20.6) hevder, påstått at enkjønnede par vil gifte seg av økonomiske grunner. Jeg har heller ikke diskutert rett til ekteskap eller gyldige grunner for ekteskapsinngåelsen. Jeg har diskutert ekteskapsbegrepets betydning, tenker prinsipielt og langsiktig. Det burde flere unne seg. Det er filosofers oppgave. Ulvestad (24.06) tror visst at forslaget om at staten alene bør ordne med ekteskapsinngåelsen kommer fra meg. Det har vært debattert i Den norske kirke i lang tid. Ekteskapet er ikke et sakrament for protestantene, slik det er for katolikkene. Partnerskapsloven gir allerede de enkjønnede parene alle ekteskapets rettigheter, med unntak av adopsjon og assistert befruktning.

Rett til adopsjon vil bli rent symbolsk, siden ingen adopsjonsland som Norge samarbeider med aksepterer enkjønnede par. Den nye loven foreslår at kvinner skal få assistert befruktning, mens menn ikke får surrogatmødre. Likestilling blir det altså ikke.

Det er absurd å avskaffe partnerskapsloven, og innføre kjønnsnøytral ekteskapslov for alle. Kun ca. 200 enkjønnede par inngår partnerskap pr. år. Ved utgangen til 2006 levde 3084 personer registrert partnerskap, derav 1799 menn og 1285 kvinner (Wikipedia). Omtrent førti tusen tokjønnede par gifter seg eller inngår samboerskap hvert år.

Både Korslund og Ulvestad får visst angst av uttrykket naturens orden. Selv er de begge barn av en mann og en kvinne i likhet med ethvert fødte menneske på jorden. Denne naturlige orden er fornuftig. Enkjønnede par kan ikke bidra med felles barn. Korslunds henvisning til sterilitet er dum. Sterilitet hos heterofile og homofile er forbundet med sykdom, forurensning eller alder. Enkjønnede pars problemer med å få felles barn er permanente. Naturen ordner hvilken art og hvilket kjønn som kan få barn med hvem. Den setter grenser. Mennesket selv ordner med tilleggsbestemmelser, som forbud mot og straff for sodomi og incest.

Naturens orden dreier seg om langt mer enn sex. Ikke minst om kommunikasjon og barns forståelse av verden. Når heterofile gifter seg står en brud og en brudgom ved alteret. Om enkjønnede par skal kunne gifte seg finnes ingen av delene. Ingen holder brudebuketten. Heller ikke begrepene mor eller far gir lenger mening. I lovforslaget heter det medmor, men begrepet medfar er ikke brukt. Og hvem skal være bestemor og bestefar, tante og onkel, nevø og niese? Hvis en kvinne i en enkjønnet relasjon, "får" barn med en kvinne som mottar assistert befruktning og den første adopterer dette barnet, og hun deretter skifter seksuell legning og får egne barn med en mann, er hun da mor eller far til sitt første barn?

At det utagerende og promiskuøse offentlige bildet av homoseksualiteten er spesielt kan stemme. Men det får være opp til de homofile selv å korrigere det. Vi mangler deres protester. Jeg er også sikker på at mange homofile synes at ideen om ekteskap er absurd, det viser også det lave antall partnerskap.

Ulvestad hevder at de enkjønnede parene er diskriminert fordi de ikke kan gifte seg. Hva han mener med det, forklarer han ikke. De er ikke diskriminerte om vi legger vanlig språkbruk til grunn. At de ikke omfattes av ekteskapsbegrepet skyldes kun at den skoen de vil sette på foten ikke passer. Deres valg av seksuell legning holder dem utenfor. For øvrig er det mange grupper som ikke kan gifte seg, bl.a. psykisk handikappede, personer under 18 år må ha spesiell tillatelse, og naturligvis alle de som allerede er gifte.

Vi lever i en flerkulturell og globalisert verden. De fleste muslimske land praktiserer flergifte. Når ekteskapet blir en ren rettighetsinstitusjon, vil flere og flere delta. Bigami har hittil vært forbudt i Norge, men Unge Venstre foreslo i 2006 at det bør anerkjennes. Det samme har det svenske senterpartiet gjort. Man vil rett til polygami for alle, ikke bare for innvandrere. Storbritannia aksepterer flergifte om ekteskapene er inngått i muslimske land. Imamer kan gi tillatelse til kone nr. 2, også i Norge, selv om norsk lov ikke tillater det. Også i Nederland ønsker enkelte grupper at flere enn to skal kunne gifte seg. Seksuelt promiskuøse mennesker vil kunne tenke seg et større antall. Bifile vil kunne ønske å gifte seg med både en mann og en kvinne samtidig. Vi kan kanskje alle trenge en kone og mann til? Spesielt koner er kjekt å ha.

Etter min mening bør ekteskapsinstitusjonen ikke baseres på utflytende, skiftende, mangfoldig seksuell legning. Seksualitetens stormer strider mot ekteskapets mening. Dets mening er det tokjønnede par, monogamiet, ivaretakelse av barns behov og mannens erkjente og ansvarlige farskap. Ut fra denne institusjonen oppstår samfunnets hverdagslige orden.

Oppdatert: 22.02.2008 15:00
av Carina Grelland Harsem



Utviklet av Renommé Communication