Misforståelser og uvitenhet
Det er absurd å avskaffe partnerskapsloven, og innføre kjønnsnøytral ekteskapslov for alle. dette skriver Nina Karin Monsen i dette innlegget, som tidligere er publisert i Klassekampen. Innlegget er svar på kommentarer på kronikken "Politiske roteringer".
I mitt innlegg Signert 16.06.07
argumenterte jeg mot påstanden om at det nye forslaget til
kjønnsnøytral ekteskapslov er liberalt og radikalt. Jeg hevdet at det
er konservativt og anarkistisk i relasjon henholdsvis til enkjønnede og
tokjønnede par. Jeg begrunnet det bl.a. med at moderne tokjønnede par
ofte velger samboerskap. Jeg påpekte også at staten ikke har
interessert seg nevneverdig for samboeres rettigheter. I denne
sammenhengen nevner jeg skatteklasse II og arveavgift som eksempler.
Jeg
har altså ikke, som Korslund (20.6) hevder, påstått at enkjønnede par
vil gifte seg av økonomiske grunner. Jeg har heller ikke diskutert rett
til ekteskap eller gyldige grunner for ekteskapsinngåelsen. Jeg har
diskutert ekteskapsbegrepets betydning, tenker prinsipielt og
langsiktig. Det burde flere unne seg. Det er filosofers oppgave.
Ulvestad (24.06) tror visst at forslaget om at staten alene bør ordne
med ekteskapsinngåelsen kommer fra meg. Det har vært debattert i Den
norske kirke i lang tid. Ekteskapet er ikke et sakrament for
protestantene, slik det er for katolikkene. Partnerskapsloven gir
allerede de enkjønnede parene alle ekteskapets rettigheter, med unntak
av adopsjon og assistert befruktning.
Rett til
adopsjon vil bli rent symbolsk, siden ingen adopsjonsland som Norge
samarbeider med aksepterer enkjønnede par. Den nye loven foreslår at
kvinner skal få assistert befruktning, mens menn ikke får
surrogatmødre. Likestilling blir det altså ikke.
Det
er absurd å avskaffe partnerskapsloven, og innføre kjønnsnøytral
ekteskapslov for alle. Kun ca. 200 enkjønnede par inngår partnerskap
pr. år. Ved utgangen til 2006 levde 3084 personer registrert
partnerskap, derav 1799 menn og 1285 kvinner (Wikipedia). Omtrent førti
tusen tokjønnede par gifter seg eller inngår samboerskap hvert år.
Både
Korslund og Ulvestad får visst angst av uttrykket naturens orden. Selv
er de begge barn av en mann og en kvinne i likhet med ethvert fødte
menneske på jorden. Denne naturlige orden er fornuftig. Enkjønnede par
kan ikke bidra med felles barn. Korslunds henvisning til sterilitet er
dum. Sterilitet hos heterofile og homofile er forbundet med sykdom,
forurensning eller alder. Enkjønnede pars problemer med å få felles
barn er permanente. Naturen ordner hvilken art og hvilket kjønn som kan
få barn med hvem. Den setter grenser. Mennesket selv ordner med
tilleggsbestemmelser, som forbud mot og straff for sodomi og incest.
Naturens
orden dreier seg om langt mer enn sex. Ikke minst om kommunikasjon og
barns forståelse av verden. Når heterofile gifter seg står en brud og
en brudgom ved alteret. Om enkjønnede par skal kunne gifte seg finnes
ingen av delene. Ingen holder brudebuketten. Heller ikke begrepene mor
eller far gir lenger mening. I lovforslaget heter det medmor, men
begrepet medfar er ikke brukt. Og hvem skal være bestemor og bestefar,
tante og onkel, nevø og niese? Hvis en kvinne i en enkjønnet relasjon,
"får" barn med en kvinne som mottar assistert befruktning og den første
adopterer dette barnet, og hun deretter skifter seksuell legning og får
egne barn med en mann, er hun da mor eller far til sitt første barn?
At
det utagerende og promiskuøse offentlige bildet av homoseksualiteten er
spesielt kan stemme. Men det får være opp til de homofile selv å
korrigere det. Vi mangler deres protester. Jeg er også sikker på at
mange homofile synes at ideen om ekteskap er absurd, det viser også det
lave antall partnerskap.
Ulvestad hevder at de
enkjønnede parene er diskriminert fordi de ikke kan gifte seg. Hva han
mener med det, forklarer han ikke. De er ikke diskriminerte om vi
legger vanlig språkbruk til grunn. At de ikke omfattes av
ekteskapsbegrepet skyldes kun at den skoen de vil sette på foten ikke
passer. Deres valg av seksuell legning holder dem utenfor. For øvrig er
det mange grupper som ikke kan gifte seg, bl.a. psykisk handikappede,
personer under 18 år må ha spesiell tillatelse, og naturligvis alle de
som allerede er gifte.
Vi lever i en flerkulturell og
globalisert verden. De fleste muslimske land praktiserer flergifte. Når
ekteskapet blir en ren rettighetsinstitusjon, vil flere og flere delta.
Bigami har hittil vært forbudt i Norge, men Unge Venstre foreslo i 2006
at det bør anerkjennes. Det samme har det svenske senterpartiet gjort.
Man vil rett til polygami for alle, ikke bare for innvandrere.
Storbritannia aksepterer flergifte om ekteskapene er inngått i
muslimske land. Imamer kan gi tillatelse til kone nr. 2, også i Norge,
selv om norsk lov ikke tillater det. Også i Nederland ønsker enkelte
grupper at flere enn to skal kunne gifte seg. Seksuelt promiskuøse
mennesker vil kunne tenke seg et større antall. Bifile vil kunne ønske
å gifte seg med både en mann og en kvinne samtidig. Vi kan kanskje alle
trenge en kone og mann til? Spesielt koner er kjekt å ha.
Etter
min mening bør ekteskapsinstitusjonen ikke baseres på utflytende,
skiftende, mangfoldig seksuell legning. Seksualitetens stormer strider
mot ekteskapets mening. Dets mening er det tokjønnede par, monogamiet,
ivaretakelse av barns behov og mannens erkjente og ansvarlige farskap.
Ut fra denne institusjonen oppstår samfunnets hverdagslige orden.
Oppdatert: 22.02.2008 15:00
av Carina Grelland Harsem