Kjønnsnøytralt ekteskap, et absurd påfunn
En kjønnsnøytral ekteskapslov endrer ikke biologiske og seksuelle realiteter. Den bare forstyrrer kommunikasjonen. Byfogden og presten må spørre alle som ønsker å bli gift: Med en mann eller en kvinne? Før eller senere blir kjønnet relevant. Dette skriver Nina Karin Monsen i denne kronikken, som tidligere er publisert i Dagen.
En lov om kjønnsnøytralt ekteskap kan synes som et lite problem. Når
ca. 21700 heterofile par gifter seg, minst like mange velger
samboerskap, og bare ca. 200 lesbiske/og homofile par inngår
partnerskap pr. år, angår en endring helt få. Loven vil neppe sende
flere heterofile til byfogd eller prest.
Forslaget
er juridisk uvanlig. Det tar utgangspunkt i få særtilfeller og ikke i
det allmenne. Det er en demonstrasjon av det politisk korrekte.
Metamoralister vil kontrollere hvordan mennesker tenker. Det politisk
korrekte er en intellektuell tvangstrøye. Men samfunnets utvikling i
retning av øket livskvalitet, avgjøres ikke av ord. Når man sjonglerer
med begrepers innhold, blir det vanskeligere å tenke.
Homofile
menn og lesbiske kvinner bruker ikke kjønnsnøytrale betegnelser på seg
selv. De vil være ulike hverandre, og betoner eget kjønn. Hvorfor skal
da heterofile pars ekteskap kjønnsnøytraliseres? De tokjønnede pars
forskjellighet fra enkjønnede pars er ikke uutsigelig. Forskjellen er
av vesentlig betydning.
Betegnelsen kjønnsnøytral er
i tillegg absurd. Enkjønnede par lever også i kjønn. De overtar ofte et
heterofilt mønster, en tar kvinnerollen, den andre mannsrollen. Om et
enkjønnet par har barn sammen, vil minst en av dem utføre det annet
kjønns oppgaver. Barn med enkjønnede foreldre vil ikke oppleve
foreldrene som kjønnsnøytrale, de vil oppleve to menn eller to kvinner,
den ene mer dominant enn den andre. Noen barn kan i en periode tro at
to av samme kjønn kan lage barn.
Ekteskapet har
følgende begrepskjennetegn: Det skal beskytte mødre og barn, legitimere
seksuallivet mellom mann og kvinne, bekrefte monogamiet og sikre
farskapet. Gjennom ekteskapet og barnet knyttes to familier sammen,
gener blandes og familielikhet kan konstateres gjennom generasjoner.
Det
enkjønnede paret har ingen av disse kjennetegnene. Seksuallivet trenger
ikke samfunnets godkjennelse, det resulterer ikke i barn. Utroskap er
bare sosialt interessant om de enkjønnede blir heterofile. Sikkerhet på
farskap er ikke relevant. Adopterte barn fører familier og slekter
sammen bare rent følelsesmessig. I adopterte barns ansikt leter man
ikke etter likheter. Det kjønnsnøytrale ekteskapet forteller hverken om
monogami, farskap eller slekters gang.
I
partnerskapsloven har de enkjønnede parene allerede samme rettigheter
som de tokjønnede har i ekteskapsloven. Skillet mellom enkjønnede og
tokjønnede par går i adopsjonsloven. Den kan endres alene. Men ingen
land som Norge får adoptivbarn fra anerkjenner enkjønnete par som
adoptivforeldre. Det er ikke diskriminering. Heller ikke samboere får
adoptere.
De enkjønnede parene hevder at når de
ikke kan gifte seg, blir de diskriminert. Kanskje tror de oppriktig at
ekteskapet vil beskytte dem. Om det enkjønnede parets image ligner det
to - kjønnedes, blir det høyere verdsatt. Men den diskriminering
enkjønnede par måtte oppleve, skyldes ikke at de ikke er gifte. At de
ikke kan gifte seg, skyldes at paret ikke er tokjønnet, det lager ikke
barn. For å si det enkelt: Samfunnet har ikke bruk for at enkjønnede
par gifter seg.
En kjønnsnøytral ekteskapslov endrer
ikke biologiske og seksuelle realiteter. Den bare forstyrrer
kommunikasjonen. Byfogden og presten må spørre alle som ønsker å bli
gift: Med en mann eller en kvinne? Før eller senere blir kjønnet
relevant.
En kjønnsnøytral ekteskapslov vil gjøre
alle som gifter seg abstrakte og uvirkelige. Det enkjønnete paret
forblir hva det er, det gjør også det tokjønnede. Ekteskapet kan være
på vei ut. I vår frihetsdyrkende tid er det samboerskapet som
tiltrekker flest. Realpolitikk vil være å la samboere slippe
arveavgift, la dem adoptere og få rett til skatteklasse 2. Da kan det
bli enda flere som ikke gifter seg.
En kjønnsnøytral
ekteskapslov imøtekommer et ønske fra et ørlite mindretall av
enkjønnede par. Den overser ønsker fra de mange tokjønnede. Hvis en
liten gruppe enkjønnede pars selvfølelse er viktigere enn folk flest
sin tolking av ekteskapet og majoriteten av tokjønnede pars forståelse
av sin samfunnsmessige betydning, er det grov forskjellsbehandling.
Mange
krever en kjønnsnøytral ekteskapslov for å få likhet. Hvis det er
målet, må de også kreve at partnerskapsloven innføres for alle. I
Frankrike kan alle velge mellom samboer-, partner-, og ekteskap. Men
full likestilling blir det først når barn får skilsmisserett og kan
velge fosterforeldre. Det er virkelig radikalt, det innfører grenseløs
frihet. Men er det av det gode? Det kan oppløse alle etiske normer.
De
enkjønnede par burde takke skaperen for det annet kjønn. Ethvert barn
de enkjønnede parene måtte få, er resultat av det annet kjønns eller
det tokjønnedes pars innsats. Det heterofile er også deres fundament.
De har en mann som far og en kvinne til mor. Uten de heterofile,
opphører menneskeslekten. Uten ekteskapets realia opphører
sivilisasjonen.
Oppdatert: 22.02.2008 15:00
av Carina Grelland Harsem