English version

Du er her » Bevarekteskapet
tips en venn
utskrift

Kjønnsnøytralt ekteskap, et absurd påfunn

En kjønnsnøytral ekteskapslov endrer ikke biologiske og seksuelle realiteter. Den bare forstyrrer kommunikasjonen. Byfogden og presten må spørre alle som ønsker å bli gift: Med en mann eller en kvinne? Før eller senere blir kjønnet relevant. Dette skriver Nina Karin Monsen i denne kronikken, som tidligere er publisert i Dagen.


En lov om kjønnsnøytralt ekteskap kan synes som et lite problem. Når ca. 21700 heterofile par gifter seg, minst like mange velger samboerskap, og bare ca. 200 lesbiske/og homofile par inngår partnerskap pr. år, angår en endring helt få. Loven vil neppe sende flere heterofile til byfogd eller prest.

Forslaget er juridisk uvanlig. Det tar utgangspunkt i få særtilfeller og ikke i det allmenne. Det er en demonstrasjon av det politisk korrekte. Metamoralister vil kontrollere hvordan mennesker tenker. Det politisk korrekte er en intellektuell tvangstrøye. Men samfunnets utvikling i retning av øket livskvalitet, avgjøres ikke av ord. Når man sjonglerer med begrepers innhold, blir det vanskeligere å tenke.

Homofile menn og lesbiske kvinner bruker ikke kjønnsnøytrale betegnelser på seg selv. De vil være ulike hverandre, og betoner eget kjønn. Hvorfor skal da heterofile pars ekteskap kjønnsnøytraliseres? De tokjønnede pars forskjellighet fra enkjønnede pars er ikke uutsigelig. Forskjellen er av vesentlig betydning.

Betegnelsen kjønnsnøytral er i tillegg absurd. Enkjønnede par lever også i kjønn. De overtar ofte et heterofilt mønster, en tar kvinnerollen, den andre mannsrollen. Om et enkjønnet par har barn sammen, vil minst en av dem utføre det annet kjønns oppgaver. Barn med enkjønnede foreldre vil ikke oppleve foreldrene som kjønnsnøytrale, de vil oppleve to menn eller to kvinner, den ene mer dominant enn den andre. Noen barn kan i en periode tro at to av samme kjønn kan lage barn.

Ekteskapet har følgende begrepskjennetegn: Det skal beskytte mødre og barn, legitimere seksuallivet mellom mann og kvinne, bekrefte monogamiet og sikre farskapet. Gjennom ekteskapet og barnet knyttes to familier sammen, gener blandes og familielikhet kan konstateres gjennom generasjoner.

Det enkjønnede paret har ingen av disse kjennetegnene. Seksuallivet trenger ikke samfunnets godkjennelse, det resulterer ikke i barn. Utroskap er bare sosialt interessant om de enkjønnede blir heterofile. Sikkerhet på farskap er ikke relevant. Adopterte barn fører familier og slekter sammen bare rent følelsesmessig. I adopterte barns ansikt leter man ikke etter likheter. Det kjønnsnøytrale ekteskapet forteller hverken om monogami, farskap eller slekters gang.

I partnerskapsloven har de enkjønnede parene allerede samme rettigheter som de tokjønnede har i ekteskapsloven. Skillet mellom enkjønnede og tokjønnede par går i adopsjonsloven. Den kan endres alene. Men ingen land som Norge får adoptivbarn fra anerkjenner enkjønnete par som adoptivforeldre. Det er ikke diskriminering. Heller ikke samboere får adoptere.

De enkjønnede parene hevder at når de ikke kan gifte seg, blir de diskriminert. Kanskje tror de oppriktig at ekteskapet vil beskytte dem. Om det enkjønnede parets image ligner det to - kjønnedes, blir det høyere verdsatt. Men den diskriminering enkjønnede par måtte oppleve, skyldes ikke at de ikke er gifte. At de ikke kan gifte seg, skyldes at paret ikke er tokjønnet, det lager ikke barn. For å si det enkelt: Samfunnet har ikke bruk for at enkjønnede par gifter seg.

En kjønnsnøytral ekteskapslov endrer ikke biologiske og seksuelle realiteter. Den bare forstyrrer kommunikasjonen. Byfogden og presten må spørre alle som ønsker å bli gift: Med en mann eller en kvinne? Før eller senere blir kjønnet relevant.

En kjønnsnøytral ekteskapslov vil gjøre alle som gifter seg abstrakte og uvirkelige. Det enkjønnete paret forblir hva det er, det gjør også det tokjønnede. Ekteskapet kan være på vei ut. I vår frihetsdyrkende tid er det samboerskapet som tiltrekker flest. Realpolitikk vil være å la samboere slippe arveavgift, la dem adoptere og få rett til skatteklasse 2. Da kan det bli enda flere som ikke gifter seg.

En kjønnsnøytral ekteskapslov imøtekommer et ønske fra et ørlite mindretall av enkjønnede par. Den overser ønsker fra de mange tokjønnede. Hvis en liten gruppe enkjønnede pars selvfølelse er viktigere enn folk flest sin tolking av ekteskapet og majoriteten av tokjønnede pars forståelse av sin samfunnsmessige betydning, er det grov forskjellsbehandling.

Mange krever en kjønnsnøytral ekteskapslov for å få likhet. Hvis det er målet, må de også kreve at partnerskapsloven innføres for alle. I Frankrike kan alle velge mellom samboer-, partner-, og ekteskap. Men full likestilling blir det først når barn får skilsmisserett og kan velge fosterforeldre. Det er virkelig radikalt, det innfører grenseløs frihet. Men er det av det gode? Det kan oppløse alle etiske normer.

De enkjønnede par burde takke skaperen for det annet kjønn. Ethvert barn de enkjønnede parene måtte få, er resultat av det annet kjønns eller det tokjønnedes pars innsats. Det heterofile er også deres fundament. De har en mann som far og en kvinne til mor. Uten de heterofile, opphører menneskeslekten. Uten ekteskapets realia opphører sivilisasjonen.

Oppdatert: 22.02.2008 15:00
av Carina Grelland Harsem



Imaker publiseringsløsning © 1997-2007 Imaker AS