Følelser og politikk

Regjerningen har nektet å gjennomføre en konsekvensanalyse av forslaget til ny ekteskapslov. Magnhild Meltveit Kleppa blir betraktet som modig. Jeg anser hennes oppførsel som ren tilfredsstillelse av private følelser og starten på en ny politisk praksis. Jeg antar at Kleppa lenge har vært kjent med sin sønns seksuelle valg. Hun har antagelig hatt anledning til å samtale med ham tidligere, og burde forlengst ha gjort velgerne kjent med sin ambivalens. Hun er ikke valgt som mor, men som politiker.

Vil resten av regjeringens og stortingets medlemmer nå gjøre det samme og ta en fortrolig prat med sine barn? Er heterofile sønner og døtre uinteressante som samtalepartnere? Når det gjelder andre viktige sosiale spørsmål som rusmisbruk, vanekriminalitet og eldreomsorg, skal toppolitikere også der la seg lede av sine nærmeste?

Et av argumentene mot å gi kvinner politisk makt var at de i høyere grad enn menn er ledet av følelser. Motstanderne av kvinnefrigjøringen mente i århundre at kvinner ikke kunne tenke prinsipielt, men ville til enhver tid handle ut fra sine sterkeste følelser.

Og, kan det se ut som nå: Forslaget til endring i ekteskapsloven, - som for øvrig i realiteten betyr at alle blir partnere -, innebærer en radikal endring fra pliktetikk til lystetikk. Det innebærer en radikal endring fra en mannlig til en kvinnelig politikk, fra synet om at politikk skal styres av fornuften og bygge på varige prinsipper, til synet om at følelsene, som er skiftende og flyktige, skal styre politikken. Det betyr også en radikal endring når det gjelder synet på den biologiske familiens samfunnsmessige betydning.

Ekteskapsinstitusjonen, basert på den biologiske familien, mor, far og felles barn, har hatt pliktetikken som base. Grunnen ligger ikke i behovet for fordømmelse eller straff, men i ønsket om å beskytte den biologiske kjernen. Pliktetikken kommer ikke fra ordet ekteskap, men fra biologiske realiteter. Bare når mann og kvinne får felles barn oppstår en kjernefamilie, holdt sammen av relasjoner som er tykkere enn vann.

Foreldre blir ikke kvitt båndet til hverandre så lenge barna lever. Mor og far er forpliktet ovenfor sine felles barn, også ovenfor barn som kommer uanmeldt og kan være uønsket. Mor og far er også forpliktet ovenfor annen familie og slekt. Barn skal hedre sin mor og sin far. Forpliktelsene i den gamle tenkningen gikk dypt, selv om partene kunne mislike hverandre sterkt og ikke oppfylte sine plikter. Men de hadde kjennskap til pliktens innhold, og kunne få dårlig samvittighet om de sviktet. Velferdsstaten har endret pliktetikken gjennom tiår, ettersom statens ansatte har overtatt en god del av familiens forpliktelser. Når den biologiske kjernen splittes, både blant gifte og samboere, ofte flere ganger, vokser samfunnets byrder.

Den nåværende ekteskapsinstitusjonen har altså brakt med seg et sett av nokså klare rettigheter og plikter. Den nye vil ikke bringe med seg annet enn kjærlighetens vaklevorenhet. Den vil ramme alle, både heterofile og homofile. Det er Eros, ikke Agape, som skal sitte i forsetet i det menneskelige samliv. Det vil gjøre noe med menneskets selvforståelse. Eros har mange rettigheter, ikke mange plikter. Når Eros blir misfornøyd, opphører seksuallivet. Eros trenger en ny partner for å bli tilfredsstilt. Oppløsningen av samliv vil øke. De enkjønnede parene fremstår ikke som mer trofaste enn de tokjønnede.

Når man vil basere ekteskapsinstitusjonen på følelsene, på lyst og kjærlighet og sløyfe den biologiske familie, endrer den etiske tenkningen seg. Noen kan føye den biologiske familien som begrep til i sitt eget hode, men denne vil etter at loven er vedtatt ikke lenger være et juridisk begrep. Fremdeles vil begrepet familie dominere teologien, sosiologien, psykologien og filosofien.

Men konstruerte barn kan bare tenke seg selv inn i en helhetlig biologisk sammenheng rent abstrakt. De mister fra fødselen sin ene konkrete foreldre og sin mors eller fars slekt og har ingen muligheter til å oppfylle plikter ovenfor dem. Den av foreldrene som har juridisk myndighet over barnet, slipper alle forpliktelser ovenfor denne delen av barnets slekt. Den konkrete tapte moren eller faren har heller ingen forpliktelser.

Barn som vokser opp i en ekteskapsinstitusjon preget av lystetikken blir neppe mer pliktoppfyllende enn barn hittil har vært ovenfor sine foresatte. Heller mindre. Barn som får vite er de er konstruert av hensyn til sine foresattes følelsesmessige behov, vil kunne stille dem ovenfor en helt annen type konfronterende spørsmål enn hva barn i den biologiske familie kan. De siste kan bl.a. spørre: Hvorfor ville dere ha barn sammen? Hvorfor elsket dere med hverandre? Var det en ren misforståelse, feil eller synd?

Barn i den konstruerte familie, vil også komme i opposisjon til sine foresatte. Men de kan stille enda mer brutale spørsmål: Hvorfor ville du ha barn med en fremmed? Hvorfor har du valgt bort halve min slekt og gjort meg ensom på jorden? Ville du valgt bort din egen halve eller hele slekt om du kunne? Er du for rasehygiene og menneskeavl i sin alminnelighet eller gjør du et unntak for meg? Barna kan bli krevende: Hvorfor får jeg ikke alt jeg ønsker meg, når jeg var alt dere ønsket dere? Jeg er blitt til for deres skyld, er dere villig til alltid bare å være til for min skyld? Er jeg en person eller et eksperiment?

Foreløpig er det få konstruerte barn blant enkjønnede par i Norge, ca. 150, det totale antall kjenner jeg ikke. Men stadig flere heterofile kvinner som ikke kan få barn nr. to fordi de føder for sent, søker assistert befruktning. Det vil si at stadig flere barn vil miste forståelsen av den fulle biologiske families betydning og erstatte den med sosial tilhørighet. Mange barn svikter allerede sine biologiske foreldre, i Skandinavia er man dårligere til å ta vare på familien enn for eksempel i katolske land. Også sosiale omsorgspersoner vil bli sviktet. Men det vil antagelig ta lang tid før realiteten i disse spørsmålene blir skikkelig belyst, ettersom de fleste mennesker ikke lar seg dybdeintervjue offentlig om sine nærmeste så lenge de fremdeles er i live.

De homofile vinner forøvrig ingenting om forslaget går igjennom. Den diskriminering de eventuelt opplever kommer fra synet på den homofile praksis, et syn de selv også kan være bærere av. Selve ordet ekteskap endrer ikke det. At det nå lages et ekteskapsbegrep for alle hvor lystetikken erstatter pliktetikken forminsker i seg selv ekteskapets betydning. Resultatet blir et komisk lovverk.

Som politiker har man i Norge stått fritt i såkalte samvittighetsspørsmål. De kan ofte være de viktigste for velgerne. Med plutselige kuvendinger blir det vesentlig å uteske politikernes oppriktige meninger i lang tid før et valg. Kleppa har demonstrert at sjelegranskning og familiekonfrontasjoner bør foregå i det åpne rom. Vi kan få et amerikansk-lignende politisk system hvor velgere har rett til å kreve at også familiemedlemmer står frem med sine meninger og hemmeligheter. Følelser og stemninger kan overta den politiske tenkningen, alle politikere blir populister, alle prinsipper blir lagt døde.

Oppdatert: 06.03.2008 18:46
av Carina Grelland Harsem