Ekteskapets ensretting

Regjeringen ønsker rask endring av ekteskapsloven. Høringsfristen er 1. sept. Forslaget fremstilles som et moderniseringsprosjekt, uten at det blir sagt hva som er umoderne. Om det blir vedtatt, tvangsgifter det ca.3500 som lever i partnerskap. De har alle ekteskapets rettigheter med unntak av rett til adopsjon og assistert befruktning. Men ekteskapsbegrepet endres for alle, og forandrer gifte og ugifte menneskers selvbilde, religiøse tro og livssyn.

Lovforslaget er på ca. 113 sider. Det inneholder ingen eksempler på at enkjønnede par er diskriminert fordi de ikke er gift, eller noen argumenter for hva slags vern de enkjønnede parene vil få om de gifter seg.

Tove Pettersen har foretatt den filosofiske gjennomgangen. Hun argumenterer først ut fra verdensekteskapet, og gjør det enkelt for seg selv. Verdensekteskapet er mangfoldig. Norske teologer, politikere og jurister som har betydd mest for norsk ekteskapsforståelse, nevnes ikke. Hun presterer å hevde at: ... ekteskapet i Norden først og fremst har vært en verdslig sosial institusjon som kirken, til forskjell fra resten av verden, ikke har lykkes å ta kontroll over." (s.11) Vet hun ikke at Den norske kirke har vært underlagt staten siden reformasjonen?

Hun svarer ikke på den viktigste filosofiske utfordringen: Er enkjønnede par diskriminert fordi de ikke kan gifte seg? Å diskriminere er å forskjellsbehandle, utelukke og undertrykke. Men bare de kan bli forskjellsbehandlet, utelukket og undertrykket som i utgangspunktet står likt. Enkjønnede og tokjønnede par står ikke likt, de tokjønnede kan få og får barn sammen. De binder sammen familier og skaper slekter. De enkjønnede parenes situasjon endres i så måte ikke om de fremstår som heterofile look- alike.

Pettersen mener at reproduksjonen ikke kan være et sentralt begrepskjennetegn ved ekteskapet, fordi også tokjønnede par ofte ikke kan få barn. Men lover beskriver ikke enkelttilfeller, villfarelser, tilbøyeligheter, mangler eller sykdommer. En lov skal utforme prinsipper og bygge på fundamentale lovmessigheter. Intet menneske kommer til verden uten at et heterofilt par har samleie, om enn bare i et reagensrør.

Bruken av begrepet reproduksjon kunne ført Pettersen til en begrunnelse for hvorfor enkjønnede par har rett til å høste fruktene av heterofile samleier. Dessuten til en drøftelse av hvorfor homofile kvinner og menn skal ha hjelp av staten til å få barn med heterofile på kunstig vis, når de fleste av dem antagelig kan få barn på vanlig måte. Heterofile som får slik assistanse kan enten selv ikke få barn, eller partneren deres kan ikke. Et enkjønnet ektepar vil etter lovforslaget få utvidete rettigheter i forhold til det tokjønnede.

I Pettersens analyse fremstilles det enkjønnede paret som normgivende. Begrepet "likekjønn" anvendes som norm. Det tokjønnede heter ulikekjønn. Ulikhet er upresist og kan være flere enn to. Det tokjønnede paret er blitt en negasjon av det enkjønnede, som nå plasseres først. Samtidig vet vi alle at det enkjønnede paret sees gjennom heterofiliens briller. Også hos enkjønnede par ser vi kjønnsroller. Pettersens analyse er ikke noe annet enn en sær oppvisning i å bli kvitt, ikke fordommer, men realiteter.

De tokjønnede parenes fundamentale rolle, gjør at de, uansett om man liker det eller ikke, er modellen for ekteskapet. Det heterofile parets goder - fruktbarhet og felles barn - kan ikke overføres til de enkjønnede parene. Den formelle likhet som oppstår ved adopsjon, endrer ikke det. Svært få land vil dessuten avgi barn til enkjønnede par, heller ikke lenger til enslige.

Pettersen nevner ikke det interessante filosofiske problemet som oppstår av et annet faktum: En del mennesker har seksuelle følelser for begge kjønn. De kan være del av et tokjønnet par, et enkjønnet og så gå tilbake igjen. Hvor mange seksuelle pendlere det finnes, vites ikke. Homofile har et eksistensielt valg, hevdet Knut Olav Åmås nylig. De tar også moralske valg som alle andre.

Hvorfor skal erotiske følelser, for enkelte svingende sådanne, hos et lite fåtall, ha avgjørende konsekvenser for lovgivningen for det store heteroseksuelle flertallet som ikke pendler seksuelt? Når ellers bestemmer en liten minoritet lovgivningen? Respekt for det lille mindretallet betyr her mangel på respekt for det store flertallet. Her får man ikke både i pose og sekk.

Pettersen trekker inn Wittgenstein og hans begrep språkspill. Hun hevder at ingen har monopol på ekteskapsbegrepet. Men hun gjør unntak for seg selv og regjeringen. Ikke bare vil regjeringen endre et begrep med et gammelt kristent innhold, men den dikterer alle andre at denne betydningen skal gå tapt. Den vil ha ensretting i en tid da man dyrker pluralisme.

Språkspillbegrepet er beskrivende, det tilhører sosialantropologien. Det gir ikke anbefalinger, normerer ikke fremtiden, eller gir forslag om at alt kan bety alt. Det er spesielt ikke normerende for jurister. I jussen kan ikke realiteter som biologiske lover, moderskap, farskap, fødsler og dødsfall defineres bort.

Ingen vernes i dag av ekteskapet. Det verner ikke heterofile, heller ikke deres felles barn. Ekteskapet varer ikke lenger et langt liv. Ca. tyve tusen heterofile gifter seg pr. år, langt flere blir samboere. Minst 50 % skilles. Det er mange årtier siden man i Norge oppnådde status og ære ved å gifte seg. Hvordan kan en kjønnsnøytral ekteskapslov i et utagerende og seksuelt promiskuøst samfunn nå plutselig verne homofile?

Pettersen argumenterer for at "Ekteskapet, og de verdiene dette samlivsarrangementet ofte uttrykker, vil trolig bli styrket gjennom en utvidelse." Det er diskriminering av enkjønnede par. Trenger de ekteskap for bli monogame og omsorgsfulle?

I følge Pettersen er barn i enkjønnede relasjoner ikke noe problem. Hun shopper forskning som passer hennes standpunkt. Det finnes lite forskning som tar for seg barns oppvekst i enkjønnede familier sett fra det kritisk tenkende barnets side. Det finnes antagelig også få slike barn i Norge, et anslag er mellom 500 - 1000 barn.

Pettersen hevder avslutningsvis at inngåelse av ekteskap vil endre synet på homofile og lesbiske. Til hva da? Alle vil fremdeles oppfatte at de ikke er heterofile. Grunnen til diskriminering av denne gruppen er deres erotiske adferd, ikke deres sivile status. Erotiske følelser for eget kjønn vil de fortsatt ha. Nettopp derfor passer de dårlig som fanebærere for det tokjønnede ekteskap.

Med dette forslaget vinner en gruppe som har gjort erotiske følelser til en hovedsak i livet. Det kan være på tide å etterlyse de homofiles respekt for de heterofile, de er også alle barn av en mann og en kvinne. Det er også på tide å avdekke de homofiles fordommer mot de heterofile. Deres erotikk gjør dem ikke til moralsk bedre mennesker.

Pettersens analyse har kun ett formål: Å sørge for at enkjønnede par får bli medlem av det heterofile ekteskapet, samtidig som det tokjønnede par forvises fra sin plass som normgiver for ekteskapsinstitusjonen.

Nina Karin Monsen henviser i denne kronikken til delutredningen av Tove Pettersen som du finner her:
www.regjeringen.no

Oppdatert: 05.02.2008 23:20
av Carina Grelland Harsem