«Ekteskap» er ikke ekteskap
«Når jeg gir navn til noe, blir det hva jeg kaller det,» sa Alice til Humpty i «Alice i Eventyrland».
Nå har Stortinget gjort oss til et slikt eventyrland. De kaller det «kjønnsnøytrale ekteskapet» for ekteskap, og regner med at det blir hva loven kaller det. Det dreier seg om en kulturradikal revolusjon.
Tekst: Jon Kvalbein
Fra 1. januar i år har en ny lov om «kjønnsnøytralt
ekteskap» trådt i funksjon. Loven innfører en ny ekteskapsforståelse
som er i strid med lovgivningen i nesten alle andre land,
menneskerettighetene og den kristne tro. Det «kjønnsnøytrale ekteskap»
bør ikke kalles ekteskap. Loven kan ikke bare stilltiende aksepteres.
Ekteskapet
er en offentlig institusjon, ingen privatsak. Til ekteskapet er knyttet
lover, tradisjoner, verdier og forventninger om hvordan ektefellene
skal og bør leve i forhold til hverandre. En institusjon gjør det klart
hvem som er en del av institusjonen.
Krav til ekteskap
Norsk lov har inntil i år stilt følgende krav til ekteskapsinngåelse:
1. Ekteskapet gjelder mann og kvinne (kjønnskrav).
2. Det inngås mellom to personer (antallskrav).
3. Ektefellene skal være minst 18 år, evt. 16 år med dispensasjon (alderskrav).
4. Ektefellene skal ikke være i nær familie (slektskrav).
5.
Det forutsettes at ekteskapet inngås frivillig. Begge er til stede og
blir spurt ved navn om de ønsker å inngå ekteskap med den andre
(frivillighetskrav).
6. Det forutsettes også at samme person bare kan være ektefelle i ett ekteskap (la oss kalle det enhetskrav).
Disse
seks kravene viser at ekteskapet ikke er noen privatsak. Det er ikke
opp til den enkelte å bestemme hva et ekteskap er. La oss spørre:
Hvilke av disse kravene må fastholdes dersom det skal være rimelig å
kalle institusjonen for ekteskap?
Det finnes krav som
kan justeres noe, for eksempel alderskravet. Men ekteskap bør normalt
inngås av myndige personer. Slektskravet stilles primært for å verne
eventuelle barn mot genetiske skader. Det finnes saklige grunner til å
opprettholde et slikt krav. Vi aksepterer at en og samme person ikke
kan være ektefelle i mer enn ett ekteskap samtidig. Ekteskapet
forutsetter monogami. Et polygamt forhold kan derfor ikke betegnes som
ekteskap. Enhetskravet og antallskravet må derfor opprettholdes. I vårt
land reageres det sterkt mot «tvangsekteskap». Min påstand er: Dersom
man fjerner kravet til enhet, frivillighet og antall, har institusjonen
endret karakter i den grad at den ikke lenger bør betegnes som
ekteskap. Hva så med kjønnskravet?
Kulturbrudd
Begrepet
ekteskap har historisk, biologisk, sosiologisk og teologisk vært
knyttet til én mann og én kvinne. Ekteskapet har i ulike kulturer og
religioner dekket et fundamentalt behov for fellesskap mellom mann og
kvinne. Ulike kulturer har ønsket trygge rammer om slektens
videreføring og barns oppvekstmiljø.
Bryter barnekonvensjonen:
Ekteskapet har ikke bare basis i gjensidig kjærlighet, det har et
biologisk utgangspunkt. Alle mennesker har en biologisk far og en
biologisk mor. Mennesket er skapt som to kjønn. Det trengs en far og en
mor for å få barn. Seksuell omgang mellom to av samme kjønn kan aldri
resultere i felles barn. Skal de ha barn på kunstig vis, vil barna
allerede i utgangspunktet være fratatt den rettighet de har etter FNs
barnekonvensjon, nemlig retten til å kjenne sin biologiske far og mor
og få omsorg fra dem.
Bryter menneskerettighetene:
Den nye «ekteskapsloven» er i strid med menneskerettighetenes
ekteskapsforståelse. Menneskerettsloven, som ble vedtatt av Stortinget
21. mai 1999, fastsetter at menneskerettighetene er en del av norsk
lov. I Konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de
grunnleggende friheter står det i art. 12 om retten til å inngå
ekteskap: «Menn og kvinner i gifteferdig alder har rett til å gifte seg
og til å stifte familie, i samsvar med de nasjonale lover som regulerer
utøvelsen av denne rettighet.» Menneskerettighetene taler konsekvent om
ekteskapet under den forutsetning at det dreier seg om en rettslig
gyldig ordning for samliv mellom én mann og én kvinne.
Bryter den kristne forståelse:
Den nye «ekteskapsloven» representerer et brudd med det kristne synet
på ekteskapet. Ekteskapet er en skaperordning. «Og Gud skapte mennesket
i sitt bilde, i Guds bilde skapte han dem, til mann og kvinne skapte
han dem. Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli
mange, fyll jorden, legg den under dere ...» (1 Mos 1:27f). Seksuelt
samliv utenfor ekteskapets ramme er synd og i strid med Guds vilje. «Du
skal ikke bryte ekteskapet» - slik lyder det sjette bud i dag. Dersom
det nye ekteskapsbegrepet blir innarbeidet, må budet endre ordlyd.
Konklusjonen
er: Den nye «ekteskapsloven» har fjernet kjønnskravet og representerer
en ekteskapsforståelse som er i strid med tradisjon og lovverk i nesten
alle land, i strid med menneskerettighetene og i strid med kristen tro.
Vi bør ikke godta at det «kjønnsnøytrale ekteskapet» blir betegnet med
begrepet ekteskap.
Motkultur
Å tale om
ekteskap mellom to av samme kjønn lyder meningsløst for ører som ikke
er blitt bedøvet gjennom lang tids propaganda. Betegnelser som
«kjønnsnøytralt ekteskap» og «likekjønnet ekteskap» er like
selvmotsigende som «firkantet sirkel». Ekteskapet har aldri vært
«kjønnsnøytralt». En kulturrevolusjon fremmes ved å fylle positive
begreper med nytt tankeinnhold. Begrepene er tankens materiale. Språket
styrer vår tenkning. Ved å innføre ny språkbruk kan vår
virkelighetsoppfatning endres, slik at det som før var uakseptabelt,
blir akseptert.
La oss derfor fortsette å bruke ordet
ekteskap bare om ekteskap mellom én mann og én kvinne - aldri om samliv
mellom to av samme kjønn! La oss opprettholde en motkultur og nekte å
bøye oss for statens tyveri av ekteskapsbegrepet. Den nye institusjonen
som er opprettet av Stortinget bør ikke betegnes ekteskap, men f. eks.
«såkalt kjønnsnøytralt ekteskap». Ved skriftlig omtale bør
«kjønnsnøytralt ekteskap» settes i gåseøyne for å markere at det her
ikke dreier seg om ekteskap.
Oppdatert: 12.02.2009 19:09
av Carina Grelland Harsem