Verdensfamiliedagene i Mexico City

Nordisk nettverk for ekteskapet er ikke knyttet til noe trossamfunn, men bringer gjerne informasjon fra de forskjellige miljøene som er engasjert for universell og klassisk begrepsforståelse på familieområdet:

 

Verdensfamiliedagene i Mexico City 13 - 18. januar 2009:

 

Familien som formidler av menneskelige og kristne verdier

 

Fra 98 nasjoner kom vi til Mexico City for å være med på Verdensfamiliedagene, et arrangement pave Johannes Paul II var initiativtager til, og som har gått av stabelen hvert tredje år siden 1986. Det var første gang Familiesenteret i Oslo Katolske Bispedømme deltok, og det blir ikke siste!

 

Arrangementet var delt i to: En tre-dagers teologisk konferanse, der utallige sider ved familiens indre liv og vekstvilkår ble belyst, og en to-dagers feiring av familien, der rosenkransmeditasjon og høymesse foran Guadalupebasilikaen, med pavens legat, kardinal Tarcisio Bertone, utgjorde hovedelementene.

 

Temaet som pave Benedikt XVI hadde valgt for Verdensfamiliedagene er ett han i den senere tid har definert som stadig mer akutt. Ved en rekke anledninger i fjor har paven påpekt at vi befinner oss i en nødssituasjon når det gjelder overleveringen av menneskelige og kristne verdier - ja, av selve frelsesbudskapet - til nye generasjoner.

 

Vårt samfunn og vår kultur er gjennomtrengt av en relativisme og en aggressivitet som gjør at verdiene og håpet som gir livet mening synes å svekkes. Foreldre og lærere fristes til å avstå fra sin plikt til å gi videre disse verdiene, og synes til og med ikke å forstå klart sin rolle og oppgave som formidlere av disse verdiene. Slik ender barn og ungdom opp med å føle seg alene med de store spørsmål som reiser seg i dem.

 

For Kirkens biskoper og prester, for kateketer og hele det kristne fellesskapet antar denne nødssituasjon i verdiformidlingen helt bestemte trekk: Overleveringen av troen til nye generasjoner trues av en relativistisk tankegang som setter Gud i parentes og går imot ethvert sant forpliktet valg, særlig definitive valg, for isteden å fremme selvrealisering og kortsiktig tilfredsstillelse. (Kfr. f eks. Benedikt XVIs tale til medlemmene av den italienske bispekonferanse, 29. mai 2008.)

 

Mange av innleggene la derfor mye arbeid i å bekrefte hva familien er og hvilke oppgaver og ansvar Gud har overgitt den: Familien er et gode for den enkelte og for samfunnet - en gave fra Gud selv. Familien er menneskehetens arv, troens skole, læringsarena for menneskelige og sivile verdier, krybben der menneskelivet fødes og tas generøst imot.

 

Familien står i hjertet av Kirkens evangeliseringsoppgave, for det er i hjemmet vårt trosliv først uttrykkes og næres. Den latinamerikanske bispekonferanses møte i 2007 i Aparecida, Brasil, ble hyppig trukket frem: "Foreldre, dere er deres barns viktigste vitner om sannhetene og verdiene i vår tro: Be med og for deres barn; lær dem ved å vitne gjennom deres troskap og glede!" (Benedikt XVI, Aparecida 130507)

 

Familien er uerstattelig i barnas oppdragelse og personlige utvikling. Den har derfor rett til å regne med statens støtte, slik at foreldrene får være nettopp foreldre. Familien er sivilisasjonenes hjerte, det rom der nestekjærlighet, tjeneste, arbeidsglede og solidaritet støpes. Fra Kirkens side trenger familien å styrkes i sitt indre, evangeliseres systematisk, slik at den blir det sted der Guds opprinnelige kjærlighetsplan oppfylles og der mann og kvinne erfarer den kjærlighet som leder til den evige og uendelige Kjærlighet.

 

En rekke celebriteter og representanter for kirkelige bevegelser hadde tatt veien til Mexico City, og et meget variert spekter av temaer ble tatt opp. Selv la jeg spesielt merke til følgende: Fransiskanerpateren Raniero Cantalamessa., Vatikanets offisielle retrettleder, hadde en svært fornyende vinkling på hvordan ektefeller kan gi samleiet dets sakralitet tilbake, ved å gjennomføre det i forlengelsen av felles bønn i et karismatisk tilsnitt og lovprisning av Skaperen. Kardinal Marc Ouellet fra Canada kom med klar tale om hvilke problemer familien står overfor og hvordan den kan styrkes i sin verdiformidlingsrolle.

 

Antoni Zieba fra Polen, sekretær for World Prayer for Life, kom med en sterk appell til familiene om alltid å være bevisste på sin rolle som livets helligdom, og oppfordret til enda sterkere livsvernengasjement, særlig gjennom den verdensomspennende bønneaksjonen for retten til liv, i tråd med Johannes Paul IIs anmodning: "A great prayer for life is urgently needed, a prayer which will rise up throughout the world" (Evangelium Vitae, nr 100).

 

Dr. Carl Anderson, leder for Knights of Columbus, holdt et særdeles klartenkt og dyptpløyende foredrag om de åndelige sider ved solidariteten som fostres i ekteskap og familie. Biskop Socrates Villegas av Balanga, Filippinene, ga et gripende riss av situasjonen for familier i Asia. Filmstjernen Eduardo Verastegui bidro med et sterkt vitnesbyrd om sin omvendelse til Kristus.

 

Størst begeistring hos alle vakte imidlertid innlegget av ekteparet Martha og Leonardo Casco, profilerte livsvernforkjempere fra Tegucigalpa i Honduras, som til fulle demaskerte FNs fornektelse av menneskerettighetene gjennom de siste års genderideologi og innføringen av reproduktive rettigheter som betingelse for støtte til utviklingsland. De høstet langvarig stående applaus.

 

Også det litt eldre australske ekteparet, Ron og Mavis Pirola, medlemmer av Det pavelige råd for familien, hadde en poengtert og meget jordnær beskrivelse av familielivet "down under" med praktiske tips til alle foreldre. Alt i alt en lang serie foredrag som helt sikkert vil gi store og positive ringvirkninger i det videre familiepastorale arbeid.

 

Et meget interessant tema dukket ved flere anledninger opp: Det arbeides i flere katolske fora for å utvikle en familievennlig politikk, der familien anerkjennes som rettssubjekt i sosiale, juridiske og økonomiske anliggender. Dette bør vi følge nøye med på, for det åpner for at forsørgerbyrde og -evne tas med i betraktningen når familier skattlegges, når retten til permisjoner fastsettes og når arbeidslivsordninger utformes.

 

Man etterlyste arbeidslivsordninger som tillater familiene å prioritere sine familieforpliktelser, istedenfor at det er som i dag, at familiene må tilpasse sine forpliktelser etter arbeidslivets krav. Her må myndighetene avkreves handling og anerkjennelse av familiens vitale betydning for et velfungerende samfunn.

 

Videre etterlyste man en mer familievennlig mediepolitikk, dvs. at familieforeninger stiller tydelige krav til politikere og medier om at innhold og journalistikk ikke må stikke kjepper i hjulene for foreldrenes oppdragerrolle. Her må det tyngde til bak kravene, og da må foreldre og foreldreorganisasjoner våge å si fra, kreve at deres suverenitet respekteres også i det offentlige rom.

 

Som personer gjorde kardinal Ennio Antonelli og erkebiskopen av Mexico, kardinal Norberto Rivera Carrera, et uutslettelig inntrykk: Den første med sitt hjertelige, vinnende smil og sin direkte stil; den andre som - tross sitt tøffe, alvorlige utseende - formidlet den dypeste åndelighet på en enkel og tiltalende måte, og utviste en inderlig ømhet til Jomfru Maria. Det var en fryd å høre dem!

 

Kardinal Antonelli konkluderte med å be om at vi konsentrerer vår oppmerksomhet på familien som eget subjekt både i Kirkens evangelisering og i samfunnet, og oppmuntret oss til bønn og aktiv bibellesning i hjemmene, deltagelse som familie i søndagsmessen og i karitativt arbeid. Han oppfordret alle bispedømmer til et intensivt og vigorøst familiepastoralt arbeid. Vi trenger en politikk som er for familien, som er i dialog med familieorganisasjonene og som viser det i lovgivningen og i regjeringsprogrammer.

 

Søndag 18. januar fikk vi overført på storskjerm to budskap fra pave Benedikt XVI, der han helt spesielt understreket viktigheten av fellesbønn i familiene og kunngjorde at

neste Verdensmøte for Familiene blir i Milano våren 2012.

 

Les mer om verdensfamiliedagene på de offisielle hjemmesidene til dette tiltaket:

http://www.wmf2009.com/esp/index_esp.htm

Oppdatert: 04.03.2009 15:47
av Carina Grelland Harsem