Forplantningshysteriet

I kjølvannet av tildelingen av årets Fritt ord-pris til Nina Karin Monsen, har det blitt etablert noen mediesannheter som få, om noen, problematiserer.

 

Monsen hevder at sunne, friske barn vokser opp med en mor og en far, kjenner sine biologiske røtter og mener å finne hold for dette i FN sin barnekonvensjon.

 

Hennes motstandere har som regel fokusert på Monsens homofobi i stedet for å argumentere for hva man mener er barns beste. Vi vil derfor problematisere noen av påstandene til Monsen ut fra et barneperspektiv.

 

Monsen ønsker seg tilbake til det eksklusive heterofile ekteskapet og respekten for den heterofile, biologiske familie, og er skeptisk til foreldre som "konstruerer" barn. Disse såkalte konstruerte barna lever i Norge, og det har vi gjort i mange år.

 

Adopsjon er ikke noe nytt i Norge, og assistert befruktning har blitt brukt siden 30-tallet. Dette har ikke vært særlig kontroversielt i Norge, utenom rasismedømte Jack Erik Kjuus som i 1997 tok til ordet for sterilisering av adoptivbarn.

 

Det har i det tatt vært svært rolig rundt disse ordningene, helt til det ble tilbud som skulle utvides til å bli en mulighet også for homofile og lesbiske som ønsker seg barn.

 

Vi er skeptiske til at man slår fast at det er skadelig for barn å ikke kjenne sitt biologiske opphav- uten engang å spørre alle de barna i Norge som faktisk har vokst opp med andre enn sine biologiske foreldre.

 

Vi er skeptiske til at det blir slått fast at "ingen ønsker seg homofile barn"-uten at man tar seg bryet med å spørre vordene foreldre om hva de faktisk mener.

 

Monsen har videre hevdet at ekteskapsloven er i strid med FNs Barnekonvensjon. Dette stemmer ikke og vi ser alvorlig på at man misbruker internasjonale menneskerettighetskonvensjoner på en slik måte at man risikerer at de mister sin legitimitet.

 

KrF har på samme måte som Monsen hevdet at Barnekonvensjonen sier at "barn har rett på en mor og en far". Vi har lest gjennom konvensjonen, og der står det gjennomgående "foreldre" eller "familie", aldri mor og far. 

 

Farskapsutvalget sier også klart at Monsen og Krf sin tolkning av barnekonvensjonen er feil. FN sin familiedefinisjon gjenspeiler at barn vokser opp i ulike familiekonstellasjoner, noen med aleneforeldre, noen i fosterhjem, noen med mor og Per, andre med far og pappa eller mor og mamma.

 

Barnekonvensjonens paragraf 2 sier også at ingen barn skal forskjellsbehandles på grunn av deres eller foreldrenes kjønn. Denne paragrafen blir bedre ivaretatt med dagens ekteskapslov.

 

Designerbarn

 

"Designerbarn" kaller Monsen barn av lesbiske. Da vet hun neppe særlig mye av hvordan denne ordningen fungerer i Norge.

 

I USA kan man kanskje snakke om designerbarn, men i Norge får man ikke vite særlig mye om sæddonor. En viktig forskjell fra Norge til andre land er imidlertid at i Norge brukes kjent donor, i motsetning til for eksempel Danmark der man bruker ukjent.

 

En felles ekteskapslov betyr dermed at lesbiske par har muligheten til å bli gravid under trygge forhold i Norge, og at disse barna får muligheten til å kjenne sitt biologiske opphav- dersom de skulle ønske det.

 

KrF og Monsen prater gjerne om "det naturlige båndet mellom foreldre og barn". Vi skjønner alle hvilke bånd det refereres til. Vi skjønner alle at det er mange barn som ikke er inkludert i dette fellesskapet, langt flere enn kun barn av homofile og lesbiske.

 

De lider av et forplantningshysteri som gjør at vi som har vokst opp med foreldre vi ikke deler blod med, blir holdt utenfor. Heldigvis vet vi bedre. Blod er kanskje tykkere enn vann - men kjærlighet er tykkere enn blod!

 

Vi skulle ønske at det var flere av de som deltar i samfunnsdebatten som bryr seg om dem, og ikke så mye om hvordan familiekonstellasjonene ser ut.

 

Omdømmeproblem

 

Vi vet at mange norske barn blir utsatt for vold, vi vet at mange barn lider undre foreldres rusmisbruk, vi vet at mange barn lider fordi de ikke får nok kjærlighet og oppfølging.

 

Når skal disse barna bli hørt? Når skal disse barna få bruke sin ytringsfrihet?

 

Fritt Ord har gitt årets pris til en person som lever av statsstipend, som har store deler av kristen-Norge i ryggen og som vet hvordan hun får sine meninger på trykk.

 

Dersom fritt ord virkelig ønsker en friere offentlig debatt, hvorfor ikke gi prisen til en stemme som vi ikke hører i offentligheten? Hvorfor ikke gi prisen til en enslig mindreårig asylsøker, en uteligger eller et barnevernsbarn- de som i følge Monsen tilhører samfunnets nederste hylle?

 

Vi mener at fritt Ord har fått et alvorlig omdømmeproblem, en pris som mange har aktet høyt har nå fått dype riper i lakken. Alle protestene årets tildeling har medført, bør oppfordre styret til en åpnere prosess rundt neste års tildeling.

 

Hva om folk flest blir oppfordret til å nominere kandidater som de selv ønsker å fremme? Bør ikke en mer demokratisk prosess ligge til grunn når man nettopp skal tildele en ytringsfrihetspris?

 

Stian Amadeus Antonsen, fosterbarn og avtroppende leder i Skeiv ungdom

Andrès Lekanger, adoptivbarn og styremedlem i LLH

 

Svar fra Nordisk nettverk for ekteskapet kan du lese her

Oppdatert: 01.06.2009 12:15
av Carina Grelland Harsem